Luke 10
1 And, after these things, the Lord appointed seventy two others, and sent them forth, two and two before his face, into every city and place whither, he himself, was about to come.
Sidan tok Herren ut endå sytti læresveinar og sende deim fyre seg, tvo og tvo til kvar by og bygd som han sjølv skulde til.
2 And he was saying unto them—The harvest, indeed, is, great, but, the labourers, few; beg ye, therefore, of the Lord of the harvest, that he would thrust forth, labourers, into his harvest.
Og han sagde til deim: «Grøda er stor, men onnefolki er få. Bed då honom som eig grøda at han vil senda ut arbeidsfolk til å hausta inn grøda si!
3 Withdraw! Lo! I send you forth as lambs amid wolves.
Far no i veg! Eg sender dykk liksom lamb inn i ulveflokken!
4 Be not carrying purse, or satchel, or sandals, and, no one along the road, salute ye;
Ber ikkje med dykk pung eller skreppa eller skor, og gjev dykk ikkje i svall med nokon på vegen!
5 And, into whatsoever house ye enter, First, say, Peace to this house!
Kvar gong de kjem inn i eit hus, so seg fyrst: «Fred vere med dette huset!»
6 And, if the son of peace be, there, your peace, shall rest upon it; but, otherwise, at least, unto you, shall it return.
Og dersom det er nokon der som er verd fred, so skal freden dykkar bia hjå honom: dersom ikkje, so skal han venda att til dykk sjølve.
7 And, in the self-same house, abide ye, eating and drinking such things as they have; for, worthy, is the labourer, of his hire: be not removing from house to house.
Gjev dykk til der i huset, og et og drikk det dei byd dykk! For ein arbeidsmann er verd løni si. Flytt ikkje frå hus til hus!
8 And, into whatsoever city ye shall enter, and they bid you welcome, be eating such things as are set before you;
Kvar gong de kjem til ein by, og dei tek imot dykk, so et det dei set fram!
9 And be curing the sick that are, therein, and be saying unto them—The kingdom of God hath drawn nigh upon you.
Læk dei sjuke der er, og seg til deim: «Guds rike er kome nær dykk!»
10 But, into whatsoever city ye shall enter, and they do not welcome you, going forth into the broadways thereof, say ye:
Men når de kjem til ein by der dei ikkje vil taka imot dykk, so gakk ut på gatorne og seg:
11 Even the dust that cleaveth unto us, out of your city, unto our feet, do we wipe off against you; nevertheless, of this, be taking notice—The kingdom of God hath drawn near.
«Jamvel dusti som vart hangande ved føterne våre i byen dykkar, stryk me av oss; her hev de henne att! Men det skal de vita, at Guds rike er kome nær!»
12 I tell you, for them of Sodom, in that day, more tolerable, will it be, than for that city.
Eg segjer dykk: På den siste dag skal det ganga Sodoma likare enn den byen.
13 Alas for thee, Chorazin! Alas for thee, Bethsaida! Because, if, in Tyre and Zidon, had been done the works of power which have been down in you, of old, in sackcloth and ashes sitting, they would have repented.
Ve yver deg, Korasin! Ve yver deg, Betsaida! Hadde dei underi som er gjorde i dykk vore gjorde i Tyrus og Sidon, so hadde dei longe vendt um og sete i sekk og oska.
14 Moreover, for Tyre and Zidon, more tolerable, will it be, in the judgment, than, for you.
Men det skal ganga Tyrus og Sidon likare i domen enn dykk.
15 And, thou, Capernaum, —Unto heaven, shalt thou be uplifted? …Unto hades, thou shalt be brought down! (Hadēs g86)
Og du, Kapernaum - skal du kann henda lyftast upp til himmelen? nei, til helheimen skal du støytast ned. (Hadēs g86)
16 He that hearkeneth unto you, unto me, doth hearken, and, he that setteth you aside, doth set, me, aside; and, he that setteth, me, aside, doth set aside, him that sent me.
Den som høyrer på dykk, høyrer på meg, og den som vandar dykk, vandar meg; men den som vandar meg, vandar den som sende meg.»
17 And the seventy [-two] returned, with joy, saying—Lord! even the demons, submit themselves unto us, in thy name!
Dei sytti kom glade attende og sagde: «Herre, jamvel dei vonde ånderne lyder oss når me nemner ditt namn.»
18 And he said unto them—I was beholding Satan, when, like lightning, out of heaven, he fell!
Då sagde han til deim: «Eg såg Satan falla ned frå himmelen som eit ljon.
19 Lo! I have given you the authority—to be treading upon serpents and scorpions, and over all the power of the enemy, and, nothing, unto you, shall in anywise do harm;
Kom i hug: Eg hev gjeve dykk magt til å trøda på ormar og skorpionar og yver alt fiendens velde; og ingen ting skal gjera dykk den minste skade.
20 Notwithstanding, in this, be not rejoicing—that, the spirits, unto you submit themselves; but be rejoicing—that, your names, are inscribed in the heavens!
Men gled dykk ikkje yver det at ånderne lyder dykk, gled dykk heller for di namni dykkar er uppskrivne i himmelen!»
21 In the self-same hour, exulted he in the Holy Spirit, and said—I openly give praise unto thee, Father! Lord of heaven and earth! in that thou hast hid these things from the wise and discerning, and hast revealed them unto babes, —Yea, O Father! that, so, hath it become, a delight, before thee.
I same stundi sagde han, sæl i den Heilage Ande: «Eg lovar deg, Fader, du som råder yver himmel og jord, for di du hev dult dette for dei lærde og kloke, og openberra det åt dei ulærde og barnslege! Ja, Fader; for soleis tykte du det best.
22 All things, unto me, have been delivered up by my Father; and, no one, knoweth, who the Son is, save the Father, —and who the Father is, save the Son, and he to whomsoever the Son may be minded to reveal him.
Alt hev far min gjeve i mine hender; og ingen veit kven Sonen er, utan Faderen, og kven Faderen er, utan Sonen og dei som Sonen vil openberra det åt.»
23 And, turning unto his disciples, privately, he said—Happy, the eyes, that see what ye see!
So vende han seg til læresveinarne sine i ser og sagde: «Sæle dei augo som ser det de ser!
24 For I tell you, Many prophets and kings, have desired to see what, ye, see, and they saw not, and to hear what ye hear, and they heard not.
For eg segjer dykk at mange profetar og kongar var huga til å sjå det de ser, og fekk ikkje sjå det, og høyra det de høyrer, og fekk ikkje høyra det.»
25 And lo! a certain lawyer, arose, putting him to the test, saying—Teacher! by doing what, shall I inherit, life age-abiding? (aiōnios g166)
Då gjekk det fram ein som var kunnig i lovi; han vilde freista Jesus og sagde: «Meister, kva skal eg gjera for å vinna eit æveleg liv?» (aiōnios g166)
26 And, he, said unto him—In the law, what is written? how dost thou read?
«Kva stend det i lovi?» sagde Jesus; «korleis les du?»
27 And, he, answering, said—Thou shalt love the Lord thy God, out of all thy heart, and with all thy soul, and with all thy might, and with all thine intention; and thy neighbour, as thyself?
«Du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og med all din hug og med all di magt og med alt ditt vit, og elska grannen din som deg sjølv!» svara han.
28 And he said unto him—Rightly, hast thou answered: This, do, and thou shalt live.
Då sagde Jesus til honom: «Du svara rett. Gjer det, so skal du liva!»
29 But, he, wishing to justify himself, said unto Jesus—And, who is, my, neighbour?
Men han vilde orsaka seg og sagde til Jesus: «Kven er då grannen min?»
30 And taking up [the question], Jesus said—A certain man, was going down from Jerusalem unto Jericho, and, with robbers, fell in, —who, stripping him, and inflicting, wounds, upon him, departed, leaving him, half dead.
Jesus tok upp spursmålet og sagde: «Det var ein mann som for frå Jerusalem ned til Jeriko, og fall i henderne på røvarar. Dei klædde honom naken og skamslo honom; so gjekk dei sin veg og let honom liggja der halvdaud.
31 And, by chance, a certain priest, was coming down by that road, and, seeing him, passed by, on the opposite side.
Det høvde so til at ein prest for same vegen; han såg mannen, men for radt framum.
32 And, in like manner, a Levite also, coming down to the place, and seeing him, passed by, on the opposite side.
Like eins ein levit; han kom til same staden og såg honom, men for radt framum.
33 But, a certain Samaritan, going on his journey, came down to him, and, seeing him, was moved with compassion;
Ein samaritan som var ute og ferdast, kom og dit han låg, og såg honom og tykte synd um honom.
34 and, coming near, bound up his bruises, pouring thereon oil and wine, —and, setting him on his own beast, brought him into an inn, and took care of him.
Han gjekk burt til honom og fetla såri hans, og helte olje og vin på, lyfte honom so upp på sitt eige asen og førde honom til eit herbyrge, og sytte vel for honom.
35 And, on the morrow, throwing out two denaries, he gave them to the inn-keeper, and said—Take care of him, and, whatsoever thou shall further spend, I, when on my way back, will duly pay thee.
Andre morgonen tok han fram tvo mark og gav til gjestgjevaren og sagde: «Syt vel for honom, og det meir du legg ut, skal du få att av meg når eg kjem attende.»
36 Which of these three, seemeth unto thee to have become, neighbour, unto him who fell among the robbers?
Kven av desse tri tykkjer no du for åt som ein granne mot honom som fall i henderne på røvarane!»
37 And, he, said—He who dealt mercifully with him. And Jesus said unto him—Be taking thy journey, and, thou, be doing, in like manner.
«Den som gjorde sælebot på honom, » svara den lovkunnige. Då sagde Jesus til honom: «Gakk du av og gjer like eins!»
38 And, as they were journeying, he, entered into a certain village; and, a certain woman, named Martha, welcomed him into her house.
Med dei var på ferdavegen, kom han til ein liten by; der var det ei kvinna som tok imot honom i huset sitt; namnet hennar var Marta.
39 And, she, had a sister, called Mary, who also, seating herself at the feet of the Lord, was hearing his word.
Ho hadde ei syster som heitte Maria, og ho sette seg nedmed Herrens føter og lydde på ordi hans.
40 But, Martha, was distracted about much ministering, and, coming near, said—Lord! carest thou not that, my sister, hath left me to be ministering, alone? Speak to her, then, that she help me.
Marta hadde det so annsamt med å stella til mykje for honom, at ho ikkje hadde tankar for anna. Ho gjekk fram og sagde: «Herre, bryr du deg ikkje um at syster mi let meg vera åleine um å stella for deg? Seg då med henne at ho skal hjelpa meg!»
41 But the Lord, answering, said to her—Martha! Martha! thou art anxious and troubled about many things:
Då svara Herren: «Marta, Marta, du gjer deg hugsott og uro med mange ting;
42 Of few things, is there need, or, of one; Mary, in fact, hath chosen, the good part, —one which shall not be taken away from her.
men det er eitt som trengst! Maria hev valt seg den gode luten, og den skal ikkje takast ifrå henne.»
