John 12
1 Jesus, therefore, six days before the passover, came unto Bethany, where Lazarus was, whom Jesus had raised from among the dead.
Seks dagar fyre påske kom Jesus til Betania, der Lasarus budde, han som Jesus hadde vekt upp frå dei daude.
2 So they made for him a supper, there; and, Martha, was ministering, but, Lazarus, was one of them who were reclining with him.
Der gjorde dei eit gjestebod for honom; Marta stelte for deim, og Lasarus var ein av deim som sat til bords med honom.
3 Mary, therefore, taking a pound of pure nard perfume, very precious, anointed the feet of Jesus, and wiped, with her hair, his feet; and, the house, was filled with the fragrance of the perfume.
Då tok Maria eit pund egte, dyr nardesalve og salva føterne åt Jesus, og turka føterne hans med håret sitt; og huset vart fullt av salveangen.
4 [But] Judas Iscariot, one of his disciples, he that was about to deliver him up, saith—
So segjer Judas Iskariot, ein av læresveinarne hans, han som sidan sveik honom:
5 Why was, this perfume, not sold for three hundred denaries, and given unto the destitute?
«Kvi vart ikkje denne salven seld for eit halvt hundrad dalar, og gjeven til fatigfolk?»
6 Howbeit he said this, not that, for the destitute, he cared, but because, a thief, he was, and holding, the bag, used to carry away, what was cast therein.
Det sagde han ikkje av umsut for dei fatige, men av di han var ein tjuv; det var han som hadde kassa, og han tok jamleg av det som vart lagt ned der.
7 Jesus, therefore, said—Let her alone, that, for the day of my burial, she may observe it;
Då sagde Jesus: «Lat henne vera i fred! Det er som ho skulde ha gøymt det til jordferdsdagen min.
8 For, the destitute, always, have ye with you, whereas, me, not always, have ye.
For dei fatige hev de alltid hjå dykk, men meg hev de ikkje alltid.»
9 The great multitude of the Jews, therefore, got to know that he was, there, and came, not on account of Jesus only, but that, Lazarus also, they might see, whom he had raised from among the dead.
No fekk ei stor mengd av jødarne vita at han var der, og dei kom, ikkje berre for Jesu skuld, men og for å sjå Lasarus, som han hadde vekt upp frå dei daude.
10 But the High-priests took counsel, that Lazarus also, they might put to death;
Då lagde øvsteprestarne upp råd um å drepa Lasarus og;
11 because, many of the Jews, by reason of him, were withdrawing, and believing on Jesus.
for mange av jødarne gjekk for hans skuld dit og kom til å tru på Jesus.
12 On the morrow, the great multitude that had come unto the feast, hearing that Jesus was coming into Jerusalem,
Dagen etter spurdest det bland den store folkehopen som var komen til høgtidi, at Jesus var på veg til Jerusalem.
13 took the branches of the palm trees, and went out to meet him, and began crying aloud—Hosanna! Blessed is he that is coming in the name of the Lord, —even the King of Israel!
Då tok dei palmekvister og gjekk til møtes med honom og ropa: «Hosianna! Velsigna vere han som kjem i Herrens namn, Israels konge!»
14 And Jesus, finding a young ass, took his seat thereon, just as it is written—
Jesus fann seg eit ungt asen og sette seg på det, so som skrive stend:
15 Do not fear, O daughter of Zion! Lo! thy king, cometh, sitting upon the colt of an ass.
«Ottast ikkje, Sions dotter! Sjå, her kjem din konung ridand’ sit uppå ein asenfole.»
16 These things, his disciples noticed not, at the first; but, when Jesus was glorified, then, remembered they that, these things, had, for him, been written, —and that, these things, they had done unto him.
I fyrstninga skyna ikkje læresveinarne dette; men då Jesus var herleggjord, då kom dei i hug at dette var skrive um honom, og at dei hadde gjort det so for honom.
17 The multitude, therefore, that was with him when he called, Lazarus, out of the tomb, and raised him from among the dead, was bearing witness.
Folkehopen som var med honom, vitna at han hadde ropa Lasarus ut or gravi og vekt honom upp frå dei daude.
18 On this account, the multitude met him also, because they heard that he had done, this sign.
Difor var det og folket kom imot honom; for dei hadde høyrt at han hadde gjort det teiknet.
19 the Pharisees, therefore, said among themselves—Ye observe that ye are profiting nothing: See! the world, after him, hath gone away.
Då sagde farisæarane seg imillom: «Der ser de: det nyttar dykk inkje; heile verdi flyg etter honom!»
20 Now there were certain Greeks, from among them who were coming up that they might worship in the feast.
Det var nokre grækarar der, av deim som jamleg for upp og tilbad på høgtidi;
21 These, therefore, came unto Philip, him who was from Bethsaida of Galilee, —and were requesting him, saying—Sir! We desire to see, Jesus.
dei kom til Filip, han frå Betsaida i Galilæa, og bad honom: «Gode herre, me vilde so gjerne få sjå Jesus!»
22 Philip cometh, and telleth Andrew: Andrew and Philip come, and tell Jesus.
Filip gjeng og segjer det med Andreas, og Andreas og Filip kjem og segjer det med Jesus.
23 But, Jesus, answereth them, saying—The hour hath come, that the Son of Man should be glorified!
Jesus svara deim so: «Timen er komen då Menneskjesonen skal herleggjerast!
24 Verily! Verily, I say unto you: Except, the kernel of wheat, shall fall into the ground, and die, it, alone, abideth; but, if it die, much fruit, it beareth.
Det segjer eg dykk for visst og sant: Fell ikkje kveitekornet i jordi og døyr, so er det og vert det berre eitt korn; men døyr det, gjev det stor grøda!
25 He that loveth his life, loseth it; but, he that hateth his life, in this world, unto life age-abiding, shall guard it. (aiōnios g166)
Den som elskar livet sitt, misser det, og den som hatar livet sitt i denne verdi, skal berga det til eit ævelegt liv. (aiōnios g166)
26 If, with me, anyone be ministering, with me, let him be following; and, where, I, am, there, my minister also, shall be. If anyone, with me, be ministering, the Father, will honour him.
Um nokon tener meg, so lyt han fylgja meg, og der som eg er, der skal tenaren min og vera; den som tener meg, honom skal Faderen æra.
27 Now, is my soul troubled, —and what can I say? Father! save me from this hour? But, on this account, came I unto this hour. Father, glorify thy name!
No er sjæli mi full av uro, og kva skal eg segja? «Fader, frels meg frå denne stundi!» Men nei, difor er det eg hev nått til denne stundi -
28 There came, therefore, a voice out of heaven—I both have glorified it, and will glorify it again.
Fader, herleggjer namnet ditt!» Då kom det ei røyst frå himmelen: «Både hev eg herleggjort det og skal eg på nytt herleggjera det.»
29 [So], the multitude that was standing by, and heard it, were saying—It hath, thundered. Others, were saying—A messenger, unto him, hath spoken.
Folket som stod der og høyrde det, sagde at tora hadde slege. Andre sagde: «Det var ein engel som tala til honom.
30 Jesus answered, and said—Not for my sake, hath this voice come, but, for your sake.
Då tok Jesus til ords og sagde: «Det var’kje for mi skuld denne røysti kom, men for dykkar skuld.
31 Now, is there, a judging, of this world, —Now, the ruler of this world, shall be cast out;
No gjeng det dom yver denne verdi; no skal hovdingen yver denne verdi kastast ut.
32 And, I, if I be lifted up out of the earth, will draw, all, unto myself.
Og når eg vert lyft upp frå jordi, skal eg draga alle åt meg.»
33 But, this, he was saying, signifying, by what manner of death, he was about to die.
Det sagde han for å syna kva slag avferd han skulde få.
34 The multitude, therefore, answered him—We, have heard, out of the law, that, the Christ, abideth evermore; How then dost, thou, say, —It behoveth the Son of Man to be lifted up? Who is this Son of Man? (aiōn g165)
Folket svara: «Me hev høyrt av lovi at Messias liver æveleg; korleis hev det seg då at du segjer Menneskjesonen skal lyftast upp? Kven er denne Menneskjesonen?» (aiōn g165)
35 Jesus, therefore, said unto them—Yet a little while, the light, is, among you: Walk, while ye have, the light, lest, darkness, on you should lay hold; and, he that walketh in darkness, knoweth not whither he drifteth.
Då sagde Jesus til deim: Endå ei liti stund er ljoset ibland dykk. Gakk so lenge de hev ljoset, so ikkje myrkret skal koma yver dykk! Den som gjeng i myrkret, veit ikkje kvar han kjem av.
36 While, the light, ye have, believe on the light, that, sons of light, ye may become. These things, spake Jesus, —and, departing, was hid from them.
So lenge de hev ljoset, so tru på ljoset, so de kann verta born åt ljoset!» Soleis tala Jesus; so gjekk han burt og løynde seg for deim.
37 And, although such signs, as these, he had done before them, they were not believing on him: —
Men endå han hadde gjort so mange teikn for augo deira, trudde dei ikkje på honom;
38 that, the word of Isaiah the prophet, might be fulfilled, which said—Lord! who believed, what we have heard? And, the arm of the Lord, to whom, was it revealed?
det skulde sannast det ordet som profeten Jesaja hev tala: «Herre, kven trudde det bodet me høyrde? Og kven synte Herrens arm seg for?»
39 On this account, they could not believe, because, again, said Isaiah—
Difor kunde dei ikkje tru; for ein annan stad hev Jesaja sagt:
40 He hath blinded their eyes, and hardened their heart; lest they should see with their eyes, and should understand with their heart, and should turn, —and I should heal them.
«Han hev gjort augo deira blinde, og hev gjort hugen deira hard, so dei med augo inkje sjå med hjarta inkje skyna skal, og snu so eg deim lækja fær.»
41 These things, said Isaiah, because he saw his glory, and spake concerning him.
So sagde Jesaja då han såg hans herlegdom og tala um honom.
42 Nevertheless, however, even from among the rulers, many believed on him; but, because of the Pharisees, they were not confessing him, lest, excommunicants from the synagogue, they should be made;
Like vel var det då mange, jamvel av styresmennerne, som trudde på honom; men dei vilde ikkje kjennast ved det for farisæarane skuld; dei var rædde dei kunde verta utstøytte or synagoga;
43 for they loved the glory of men, more than the glory of God.
for dei heldt æra hjå menneski gjævare enn æra hjå Gud.
44 And, Jesus, cried aloud, and said—He that believeth on me, believeth not on me, but on him that sent me;
Men Jesus ropa ut: «Den som trur på meg, trur ikkje på meg, men på honom som sende meg,
45 And, he that vieweth me, vieweth him that sent me.
og den som ser meg, ser honom som sende meg.
46 I, a light, into the world have come, that, no one who believeth on me, in darkness, should abide.
Eg er komen til verdi - eit ljos, so ingen som trur på meg, skal verta verande i myrkret.
47 And, if anyone shall hearken unto my sayings, and not guard them, I, am not judging him; for I came not that I might judge the world, but that I might save the world.
Um nokon høyrer ordi mine og ikkje tek vare på deim, so dømer ikkje eg honom; for eg er’kje komen på den måten at eg skal døma verdi, men at eg skal frelsa verdi.
48 He that setteth me aside, and receiveth not my sayings, hath that which is to judge him: The word that I spake, that, will judge him, in the last day.
Den som vandar meg og ikkje tek imot ordi mine, hev den som dømer honom: det ordet eg hev tala, det skal døma honom på den siste dag.
49 Because, I, out of myself, spake not, but, the Father who sent me, hath, himself, given me commandment, what I should say, and what I should speak.
For eg hev ikkje tala av meg sjølv; men Faderen, som sende meg, han hev sagt meg fyre kva eg skal segja og kva eg skal tala;
