Job 7
1 Is there not a warfare to a mortal, upon earth? And, as the days of a hireling, are not his days?
Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
2 As, a bondman, panteth for the shadow, and as, a hireling, longeth for his wage,
Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
3 So, have I been made to inherit months of calamity, and, nights of weariness, have been appointed me.
so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
4 As soon as I lie down, I say, When shall I arise? yet he lengtheneth out the evening, and I am wearied with tossings until the breeze of twilight.
Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
5 My flesh is clothed with worms and a coating of dust, My skin, hath hardened, and then run afresh:
Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
6 My days, are swifter than a weaver’s shuttle, and they are spent, without hope.
Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
7 Remember thou, that, a wind, is my life, not again shall mine eye see blessing:
Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
8 Nor shall see me—the eye that used to behold me, Thine eyes, are upon me, and I am not.
Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
Som skyi framum fer og kverv, so ingen att frå helheim vender, (Sheol h7585)
10 He shall not return again to his house, and his own place shall be acquainted with him no more.
snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
11 I also, cannot restrain my mouth, —I must speak, in the anguish of my spirit, I must find utterance, in the bitterness of my soul.
Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
12 Am, I, a sea, or a sea-monster, —That thou shouldst set over me a watch?
Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
13 When I say, My bed shall comfort me, my couch shall help to carry my complaint,
Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
14 Then thou scarest me with dreams, and, by visions, dost thou terrify me:
då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
15 So that my soul chooseth strangling, Death, rather than [these] my bones!
so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
16 I am wasted away, Not, to times age-abiding, can I live, Let me alone, for, a breath, are my days.
D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
17 What is a mortal, that thou shouldst nurture him? Or that thou shouldst fix upon him thy mind?
Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
18 That thou shouldst inspect him morning by morning, moment by moment, shouldst test him?
heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
19 How long wilt thou not look away from me? Wilt thou not let me alone, till I can swallow my spittle?
Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
20 I have sinned, What can I do for thee, thou watcher of men? Wherefore hast thou set me as thine object of attack, or have I become, unto thee, a burden?
Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
21 And why wilt thou not remove my transgression, and take away mine iniquity? For, now, in the dust, should I lie down, and thou shouldst seek me diligently, and I should not be.
Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
