Ecclesiastes 3
1 For, every thing, there is a season, —and a time for every pursuit, under the heavens: —
Alt hev si stund, og kvart tiltak under himmelen hev si tid:
2 A time to be born, and a time to die, —A time to plant, and a time to uproot what is planted;
Fødast hev si tid, og døy hev si tid; planta hev si tid, og riva upp det som er planta hev si tid;
3 A time to kill, and a time to heal, —A time to break down, and a time to build up;
drepa hev si tid, og lækja hev si tid; riva ned hev si tid, og byggja upp hev si tid;
4 A time to weep, and a time to laugh, —A time to wail, and a time to dance for joy;
gråta hev si tid, og læ hev si tid; syrgja hev si tid, og dansa hev si tid;
5 A time to cast away stones, and a time to heap up stones, —A time to embrace, and a time to be far from loving embrace;
kasta stein hev si tid, og sanka stein hev si tid; fangtak hev si tid, og halda seg frå fangtak hev si tid;
6 A time to seek, and a time to give up as lost, —A time to keep, and a time to cast away;
leita hev si tid, og missa hev si tid; gøyma hev si tid, og kasta burt hev si tid;
7 A time to rend, and a time to sew, —A time to be silent, and a time to speak;
riva sund hev si tid, og sauma i hop hev si tid; tegja hev si tid, og tala hev si tid;
8 A time to love and a time to hate, —A time of war, and a time of peace.
elska hev si tid, og hata hev si tid; ufred hev si tid, og fred hev si tid.
9 What profit hath he that worketh, in that wherein, himself, hath toiled?
Kva vinning fær då den som gjer noko av den møda han hev med det?
10 I looked at the employment which God hath given to the sons of men, to work therein:
Eg såg på det strævet som Gud hev gjeve mannsborni å stræva med.
11 Everything, hath he made beautiful in its own time, —also, intelligence, hath he put in their heart, without which men could not find out the work which God hath wrought, from the beginning even unto the end.
Alt hev han laga fagert til si tid, ja, æva hev han lagt i hjarta deira, men so at menneskja ikkje kann finna ut frå upphav til endes det verk som Gud hev gjort.
12 I know that there is no blessedness in them, —save to be glad, and to do well with one’s life.
Då skyna eg at dei ikkje hev noko betre enn å gleda seg og goda seg so lenge livet varer.
13 Though indeed, that any man should eat and drink, and see blessedness, in all his toil, it is, the gift of God.
Men det å eta og drikka og njota livet midt i all møda, det og ei Guds gåva for kvar mann.
14 I know, that, whatsoever God doeth, the same, shall be age-abiding, unto it, there is nothing to add, and, from it, there is nothing to take away, —and, God, hath done it, that men should stand in awe before him.
Eg skyna at alt det Gud gjer, det varer æveleg, ikkje kann ein leggja noko til, og ikkje kann ein taka noko ifrå; og det hev Gud gjort so, av di me skal ottast honom.
15 That which was, already, had been, and, that which shall be, already, shall have been, —but, God, seeketh that which hath been chased away.
Det som hender, hev vore til fyrr, og det som kjem til å henda, hev og vore til fyrr; Gud leitar upp att det framfarne.
16 Then, again, I saw under the sun, the place of justice, that there was lawlessness, and, the place of righteousness, that there was lawlessness.
Framleides såg eg under soli: I domstolen, der sat uretten, og på rettferd-staden, der var uretten.
17 Said, I, in my heart, Both the righteous and the lawless, will God judge, —for [there will be] a time for every pursuit, and concerning every work—there.
Då sagde eg med meg sjølv: «Den rettferdige og den urettferdige skal Gud døma; for hjå han er det sett ei tid for kvart tiltak og for kvart verk.»
18 Said, I, in my heart, as concerning the sons of men, That God was minded to prove them, —and that they might see, that they were beasts, of themselves.
Eg sagde med meg sjølv: «Det er for mannsborni skuld, for Gud vil prova deim, so dei kann sjå at dei i seg sjølve ikkje er anna enn dyr.
19 For, as regardeth the destiny of the sons of men and the destiny of beasts, one fate, have they, as dieth the one, so, dieth the other, and, one spirit, have they all, —and, the pre-eminence of man over beast, is nothing, for, all, were vanity:
For lagnaden åt mannsborni er som lagnaden åt dyri, ja, same lagnaden fær dei; som den eine døyr, so døyr den andre, og ei ånd hev dei alle; menneskja hev ingen fyremun framfor dyri, for alt er fåfengt.
20 all, go unto one place, —all, came from the dust, and all, return to the dust.
Alle gjeng til ein stad, alle er komne av moldi, og alle skal attende til moldi.
21 Who knoweth the spirit of the sons of men, whether it, ascendeth, above, —or the spirit of the beast, whether it, descendeth, below, to the earth?
Kven veit um åndi åt menneski stig uppetter, og um åndi åt dyri fer ned til jordi?»
22 So I saw, that there was nothing better than that a man should be glad in his works, for, that, is his portion, —for who can bring him in, to look upon that which shall be after him?
So skyna eg at ingen ting er betre enn at mannen er glad i arbeidet sitt, for det er hans lut. For kven kann føra honom so langt, at han ser inn i det som skal koma etter honom?
