2 Peter 2
1 But there arose false-prophets also among the people, as, among you also, there shall be, false-teachers, —men who will stealthily bring in destructive parties, even the Master that bought them, denying, bringing upon themselves speedy destruction;
Men det stod og falske profetar fram hjå folket, liksom det og hjå dykk skal koma falske lærarar, som skal lura inn ranglæror som fører til fortaping, med di dei jamvel neittar den Herre som kjøpte deim, og fører yver seg sjølve ei brå fortaping.
2 And, many, will follow out their wanton ways, —by reason of whom, the way of truth, will be defamed,
Og mange skal fylgja deim i deira used, og for deira skuld skal sanningsvegen verta spotta,
3 And, in greed, with forged words, will they, of you, make merchandise: for whom, the sentence from of old, is not idle, and, their destruction, doth not slumber.
og av havesykja skal dei med uppdikta ord nytta dykk ut til vinning. Men domen er frå gamall tid ikkje yrkjelaus mot deim, og deira fortaping søv ikkje.
4 For—if, God, spared not, messengers, when they sinned, but, to pits of gloom, consigning them, in the lowest hades, delivered them up to be kept, unto judgment, — (Tartaroō g5020)
For so visst som Gud ikkje sparde englar då dei synda, men støytte deim ned i avgrunnen og gav deim yver til myrke holor i varetekt til dom, (Tartaroō g5020)
5 And, an ancient world, spared not, but, with seven others, preserved, Noah, a proclaimer, of righteousness, a flood, upon a world of ungodly persons, letting loose, —
og ikkje sparde den gamle verdi, men heldt uppe rettferds-forkynnaren Noah sjølv-åttande, då han førde storflodi yver ei verd av ugudlege,
6 And, the cities of Sodom and Gomorrah, reducing to ashes, he condemned, an example of such as should be ungodly, having set forth, —
og lagde byarne Sodoma og Gomorra i oska og fordømde deim til undergang og dermed sette deim til fyredøme på dei ugudlege i framtidi,
7 And, righteous Lot, when getting worn out by the behaviour of them who were impious in wantonness, he rescued—
og fria ut den rettferdige Lot, som leid under den skamlause åtferdi av dei ugudlege
8 For, in seeing and hearing, since he dwelt right among them, as a righteous man, he used to torment his soul, day by day, with their lawless deeds—
- for den rettferdige som budde imillom deim, leid dagstødt pinsla i si rettferdige sjæl ved dei lovlause gjerningar som han såg og høyrde -
9 [Then] the Lord knoweth how to rescue, the godly out of trial; but to keep, the unrighteous unto a day of judgment to be punished; —
so veit Herren å fria dei gudlege ut or freisting, men halda dei urettferdige i varetekt med refsing til domedag,
10 Most of all, however, them who go their way, after the flesh, with a coveting of defilement, and who despise, lordship, —daring! willful! before dignitaries, they tremble not, defaming,
mest deim som fer etter kjøtet i urein lyst og vanvyrder herredøme. Dei sjølvgode vågehalsar! Dei skjelv ikkje ved å spotta høge magter,
11 where, messengers, though, greater in might and power, are not bringing against them [before the Lord] a defamatory accusation, —
medan då englar, som er større i styrke og magt, ikkje ber fram for Herren nokon spottande dom imot deim.
12 These, however, as unreasoning creatures that have been bred as being, by nature, for capture and destruction, in the things they are ignorant of, uttering defamation, in their spoiling, shall also be made a spoil, —
Men desse, liksom vitlause dyr, av naturi fødde til fanging og undergang, dei skal, av di dei spottar det dei ikkje kjenner, gagna under ved si eigi uferd
13 Doing wrong themselves, for a reward of wrong, accounting, a delight, their day-time delicacy, spots and blemishes, indulging in delicacies with their stratagems, as they carouse together with you,
og få urettferds løn. Dei set si lyst i å bruka dagen til kjæla; dei utskjemmor og skamflekkjer; dei kræser seg ved sitt svik når dei held gilde med dykk.
14 Having, eyes, full of an adulteress, and that cannot rest from sin, enticing unstable souls, having, a heart trained in greed, —children of a curse, —
Augo hev dei som er fyllte av skjøkja og umetteleg i synd; dei forlokkar ustøde sjæler; dei hev eit hjarta som er upptamt i havesykja, dei forbanningsborn!
15 Forsaking a straight path, they have gone astray, following out the way of Balaam [son] of Beor, who loved, a reward of wrong,
Dei hev vike av frå den beine vegen og fare vilt, med di dei hev fylgt Bileam Beorssons veg, han som elska urettferds løn
16 But had, a reproof, of his own transgression, a dumb beast of burden, in man’s voice, finding utterance, forbade the prophet’s madness.
og fekk refsing for sitt eige brot: eit umælande klyvdyr tala med mannemæle til honom og hindra profeten i hans uvitingskap.
17 These, are fountains without water, and mists, by a tempest, driven along, —for whom, the gloom of darkness, hath been reserved;
Desse er vatslause kjeldor, skodda som vert drivi av stormvind; til deim er kolmyrket ferdigt. (questioned)
18 For, great swelling words of vanity, uttering, they entice with carnal covetings—in wanton ways—them who are, well-nigh, escaping from the men who, in error, have their behaviour;
For med di dei talar skrøytande, tome ord, forlokkar dei i kjøtslyster ved ukjurskap deim som nett hev flytt ifrå deim som fer i villa,
19 Promising, freedom to them, they themselves, being all the while, slaves of corruption, —for, by whom one hath been defeated, by the same, hath he become enslaved, —
med di dei lovar deim fridom, dei som sjølve er trælar under tjon; for det som ein ligg under for, det hev han og vorte træl for.
20 For, if, having escaped from the defilements of the world by a personal knowledge of the Lord and Saviour Jesus Christ, but, by the same having again become entangled, they are defeated, the, last, state hath become, for them, worse than, the first;
For um dei hev flytt ifrå ureinskapen i verdi med di dei hev lært å kjenna vår Herre og frelsar Jesus Kristus, og so atter vert innfløkte i henne og ligg under, då hev det siste vorte verre med deim enn det fyrste.
21 For, better, had it been for them—not to have obtained a personal knowledge of the way of righteousness, than, having obtained such knowledge, to turn back out of the holy commandment delivered unto them.
For det var betre for deim at dei ikkje hadde kjent rettferds veg, enn at dei kjende honom og so vende seg burt att frå det heilage bodet som var yvergjeve deim.
22 There hath befallen them the thing [spoken of] in the true proverb—A dog, turning back unto his own vomit, and—A sow, as soon as washed, unto wallowing in mire.
Det hev gjenge deim etter det sanne ordtøket: «Ein hund vendar atter til si eigi spya, » og: «Ei lauga su velter seg i søyla.»
