Psalms 50
1 A Psalm of Asaph. God, [even] God, the LORD, hath spoken, and called the earth from the rising of the sun unto the going down thereof.
Ein salme av Asaf. Gud, Gud Herren talar og kallar på jordi frå solekoma til soleglad.
2 Out of Zion, the perfection of beauty, God hath shined forth.
Frå Sion, fagerleiks kruna, strålar Gud fram.
3 Our God shall come, and shall not keep silence: a fire shall devour before him, and it shall be very tempestuous round about him.
Vår Gud kjem og skal ikkje tegja. For hans åsyn gjeng etande eld, og ikring honom stormar det sterkt.
4 He shall call to the heavens above, and to the earth, that he may judge his people:
Han kallar på himmelen ovantil og på jordi til å døma sitt folk.
5 Gather my saints together unto me; those that have made a covenant with me by sacrifice.
«Samla til meg mine trugne, som hev gjort pakt med meg um offer!»
6 And the heavens shall declare his righteousness; for God is judge himself. (Selah)
Og himlarne forkynner hans rettferd; for Gud er den som skal halda dom. (Sela)
7 Hear, O my people, and I will speak; O Israel, and I will testify unto thee: I am God, [even] thy God.
«Høyr, mitt folk, eg vil tala; Israel, eg vil vitna imot deg; Gud, din Gud er eg.
8 I will not reprove thee for thy sacrifices; and thy burnt offerings are continually before me.
Ikkje for dine offer vil eg lasta deg; dine brennoffer er alltid framfyre meg.
9 I will take no bullock out of thy house, nor he-goats out of thy folds.
Eg vil ikkje taka uksar frå ditt hus eller bukkar frå dine grindar.
10 For every beast of the forest is mine, and the cattle upon a thousand hills.
For meg høyrer alle dyr i skogen til, fe på fjelli i tusundtal.
11 I know all the fowls of the mountains: and the wild beasts of the field are mine.
Eg kjenner alle fuglar på fjelli, og det som rører seg på marki, er meg for augo.
12 If I were hungry, I would not tell thee: for the world is mine, and the fulness thereof.
Um eg var hungrig, vilde eg ikkje segja det til deg; for meg høyrer jordriket til med alt det som fyller det.
13 Will I eat the flesh of bulls, or drink the blood of goats?
Skulde eg eta kjøt av stutar og drikka blod av bukkar?
14 Offer unto God the sacrifice of thanksgiving; and pay thy vows unto the Most High:
Ofra lov og takk til Gud og gjev den Høgste det du hev lova,
15 And call upon me in the day of trouble; I will deliver thee, and thou shalt glorify me.
og kalla på meg den dag du er i naud, so vil eg frelsa deg ut, og du skal prisa meg.»
16 But unto the wicked God saith, What hast thou to do to declare my statutes; and that thou hast taken my covenant in thy mouth?
Men til den ugudlege segjer Gud: «Kva hev du med å fortelja um mine lover og taka mi pakt i din munn,
17 Seeing thou hatest instruction, and castest my words behind thee.
etter di du hatar tukt og kastar mine ord attum deg?
18 When thou sawest a thief, thou consentedst with him, and hast been partaker with adulterers.
Når du ser ein tjuv, er du gjerne med honom, og med horkarar er du i lag.
19 Thou givest thy mouth to evil, and thy tongue frameth deceit.
Din munn slepper du laus til vondt, og di tunga spinn i hop svik.
20 Thou sittest and speakest against thy brother; thou slanderest thine own mother’s son.
Du sit og talar imot bror din, set ein skamflekk på son til mor di.
21 These things hast thou done, and I kept silence; thou thoughtest that I was altogether such an one as thyself: [but] I will reprove thee, and set [them] in order before thine eyes.
Dette gjorde du, og eg tagde; so tenkte du eg var liksom du sjølv; men eg vil yvertyda deg og leggja det fram for deg.
22 Now consider this, ye that forget God, lest I tear you in pieces, and there be none to deliver:
Gjev gaum etter dette, de som gløymer Gud, so eg ikkje skal riva burt, og ingen frelser.
23 Whoso offereth the sacrifice of thanksgiving glorifieth me; and to him that ordereth his conversation [aright] will I shew the salvation of God.
Den som ofrar meg takk, han ærar meg, og den som gjeng den rette veg, honom vil eg lata sjå Guds frelsa!»
