Luke 14
1 And it came to pass, when he had come into the house of one of the chief men of the Pharisees on the sabbath to eat bread, that they were watching him.
Ein kviledag hende det, at Jesus kom heim til ein av dei øvste farisæarane og skulde halda måltid der, og dei gjætte på honom.
2 And lo! there was a certain man before him, who had the dropsy.
Best det var, såg han framfor seg ein mann som hadde vatssotti.
3 And Jesus answering spoke to the lawyers and Pharisees, saying, Is it lawful to cure on the sabbath, or not?
Då tok han til ords og spurde dei lovkunnige og farisæarane: «Er det rett å lækja um kviledagen, eller er det ikkje?»
4 But they were silent. And taking hold of him, he cured him, and sent him away.
Dei tagde. Då tok han burt på mannen og lækte honom, og let honom ganga.
5 And he answered them and said, Who is there of you, who, if his son or his ox fall into a pit, will not immediately pull him out on the sabbath-day?
Og til dei andre sagde han: «Kven av dykk dreg ikkje straks upp att son sin eller uksen sin, dersom dei dett nedi ein brunn på ein kviledag?»
6 And they could make no answer to this.
Men dei var’kje god til å svara honom noko på det.
7 And he spoke a parable to those who were invited, when he observed how they chose out the highest places at the table, saying to them,
Då han gådde korleis gjesterne valde seg ut dei øvste sæti, sagde han deim denne likningi:
8 When thou art invited by any one to a wedding, do not take the highest place, lest one more honorable than thou may have been invited by him;
«Når nokon hev bede deg til brudlaups, so set deg ikkje øvst ved bordet! For det kunde henda at ein gjævare enn du var beden,
9 and he who invited thee and him come and say to thee, Give place to this man; and then thou wilt begin with shame to take the lowest place.
og at den som hadde bede dykk båe, kom og sagde til deg: «Gjev rom åt denne mannen!» og då fekk du den skammi at du laut setja deg nedst.
10 But when thou art invited, go and recline in the lowest place, that when he who invited thee cometh, he may say to thee, Friend, go up higher. Then wilt thou have honor in the presence of all who are at table with thee.
Nei, når du er beden ein stad, so gakk og set deg på det nedste romet! Når han so kjem han som hev bede deg, segjer han til deg: «Flytt deg høgre upp, venen min! Då fær du æra hjå alle deim som sit til bords med deg.
11 For every one that exalteth himself will be humbled; and he that humbleth himself will be exalted.
For kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
12 And he said also to him who invited him, When thou makest a dinner or a supper, do not invite thy friends, nor thy brothers, nor thy kinsmen, nor rich neighbors; lest they too invite thee in return, and a recompense be made thee.
So sagde han og til den som hadde bede honom åt seg: «Når du vil gjera eit middags- eller kveldslag, so bed ikkje venerne eller brørne eller skyldfolket ditt eller rike grannar! For dei kjem til å beda deg att, so du fær lika for det du hev gjort.
13 But when thou makest a feast, call the poor, the maimed, the lame, the blind;
Nei, når du gjer gjestebod, so bed fatige, kryplingar, halte, blinde!
14 and thou shalt be blessed, because they cannot recompense thee; but thou shalt be recompensed at the resurrection of the righteous.
Då vert du sæl; for dei hev ingen ting å gjeva deg att, men du fær lika for det når dei rettferdige stend upp att.»
15 And one of those who were at table with him, hearing this, said to him, Blessed is he who shall eat bread in the kingdom of God.
Ein av dei andre bordgjesterne sagde då han høyrde det: «Sæl den som fær sitja til bords i Guds rike!»
16 And he said to him, A certain man made a great supper, and invited many.
Då svara han: «Det var ein gong ein mann som vilde gjera eit stort gjestebod, og bad mange.
17 And at the hour of supper he sent his servant to say to those who had been invited, Come, for things are now ready.
Då tidi kom at gjestebodet skulde vera, sende han sveinen sin i veg for å segja til dei bedne: «Kom! No er det ferdigt!»
18 And all with one accord began to excuse themselves. The first said to him, I have bought a piece of land, and must needs go out and see it; I pray that I may be excused.
Då tok dei til å beda seg undan, alle som ein. Den fyrste sagde: «Eg hev kjøpt ein jordveg, og er nøydd til å ganga ut og sjå på honom. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
19 And another said, I have bought five yoke of oxen, and am going out to try them; I pray that I may be excused.
Ein annan sagde: «Eg hev kjøpt fem par uksar, og no skal eg av og prøva deim. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
20 And another said, I have married a wife, and therefore I cannot come.
Endå ein annan mann sagde: Eg hev teke meg ei kona; difor kann eg ikkje koma.»
21 And the servant came, and reported these things to his lord. Then the master of the house, being angry, said to his servant, Go out quickly into the streets and lanes of the city, and bring in hither the poor, and the maimed, the blind, and the lame.
Sveinen kom og sagde det med herren sin. Då vart husbonden harm og sagde til sveinen: «Gakk snøgt ut på gatorne og stræti i byen, og før hit alle tiggarar og kryplingar og blinde og halte!»
22 And the servant said, Lord, what thou didst command hath been done, and yet there is room.
Sveinen sagde: «Herre, det er gjort som du sagde, og det er endå rom.»
23 And the lord said to the servant, Go out into the highways and hedges, and constrain them to come in, that my house may be filled.
«Gakk ut på vegarne og ved gjerdi, » svara herren, «og nøyd deim til å koma inn, so huset mitt vert fullt!
24 For I say to you, that none of those men who were invited shall taste of my supper.
For eg segjer dykk at ingen av dei mennerne som vart bedne, skal smaka min gjestebodskost.»»
25 And great multitudes were going with him; and he turned and said to them,
Det fylgde mykje folk med honom, og han snudde seg og sagde til deim:
26 If any one cometh to me, and hateth not his father and mother and wife and children and brothers and sisters, yea, and his own life also, he cannot be my disciple.
«Um nokon kjem til meg og hatar ikkje far og mor og kona og born og brør og syster, ja, endå sitt eige liv, so kann han ikkje vera min læresvein.
27 Whoever doth not bear his own cross and follow me, cannot be my disciple.
Den som ikkje ber krossen sin og kjem etter meg, kann ikkje vera min læresvein.
28 For which of you, intending to build a tower, doth not sit down first and count the cost, whether he hath the means to finish it?
Vil nokon av dykk byggja eit tårn, tur han’kje då fyrst set seg ned og reknar etter kva det vil kosta, um han hev nok til å fullføra det.
29 lest haply when he hath laid a foundation, and is not able to finish, all that behold begin to make sport of him,
For hev han lagt grunnsteinarne, og ikkje er god til å gjera det ferdigt, so tek alle som ser det til å gjera narr av honom og segja:
30 saying, This man began to build, and was not able to finish.
«Den mannen tok til å byggja, og var’kje god til å gjera det ferdigt!»
31 Or what king, setting out to give battle to another king, will not first sit down and consider whether he be able with ten thousand to meet him that cometh against him with twenty thousand?
Eller um ein konge vil draga ut i strid mot ein annan konge, tru han’kje då fyrst set seg ned og slær yver um han med ti tusund mann kann møta ein som kjem imot han med tjuge tusund?
32 Else, while the other is yet a great way off, he sendeth an embassy, and asketh conditions of peace.
Og kann han ikkje, so gjer han av ei sendeferd og tingar um fred, med hin endå er langt burte.
33 So likewise, whoever of you doth not forsake all that he hath, cannot be my disciple.
Soleis kann ingen av dykk vera min læresvein, utan han segjer frå seg alt det han hev.
34 Salt then is good; but if the salt itself have lost its savor, wherewith shall it be seasoned?
Salt er ein god ting; men vert saltet og dove, kva skal so det kryddast med?
35 It is fit neither for the land, nor for the dunghill; men cast it out. He that hath ears, let him hear.
Det duger korkje i mold eller møk; dei kastar det ut. Høyr etter, kvar som høyra kann!»
