Psalms 22
1 For the end, concerning the morning aid, a Psalm of David. O God, my God, attend to me: why have you forsaken me? the account of my transgressions is far from my salvation.
Til songmeisteren etter «Morgonraudens hind»; ein salme av David. Min Gud, min Gud, kvi hev du forlate meg? Dei ord eg skrik ut, er langt burte frå mi frelsa.
2 O my God, I will cry to you by day, but you will not hear: and by night, and [it shall] not [be accounted] for folly to me.
Min Gud! eg ropar um dagen, og du svarar meg ikkje, og um natti, og eg fær ikkje tegja.
3 But you, the praise of Israel, dwell in a sanctuary.
Og du er då heilag, du som bur yver Israels lovsongar.
4 Our fathers hoped in you; they hoped, and you did deliver them.
På deg leit våre feder; dei leit på deg, og du frelste deim.
5 They cried to you, and were saved: they hoped in you, and were not ashamed.
Til deg ropa dei og slapp undan; på deg leit dei og vart ikkje til skammar.
6 But I am a worm, and not a man; a reproach of men, and scorn of the people.
Men eg er ein makk og ikkje ein mann, ei spott for menneskje og vanvyrd av folk.
7 All that saw me mocked me: they spoke with [their] lips, they shook the head, [saying],
Alle som ser meg, spottar meg, rengjer munnen og rister på hovudet og segjer:
8 He hoped in the Lord: let him deliver him, let him save him, because he takes pleasure in him.
«Legg det på Herren! han frelse honom, han berge honom, sidan han hev hugnad i honom!»
9 For you are he that drew me out of the womb; my hope from my mother's breasts.
Ja, du er den som drog meg fram frå morslivet, som let meg kvila trygt ved morsbrjostet.
10 I was cast on you from the womb: you are my God from my mother's belly.
På deg er eg kasta frå morslivet, frå morsfanget er du min Gud.
11 Stand not aloof from me; for affliction is near; for there is no helper.
Ver ikkje langt burte frå meg! for trengsla er nær, for det finst ingen hjelpar.
12 Many bullocks have compassed me: fat bulls have beset me round.
Sterke uksar ringar meg inne, Basans stutar kringset meg.
13 They have opened their mouth against me, as a ravening and roaring lion.
Dei spilar upp sitt gap imot meg, som ei flengjande og burande løva.
14 I am poured out like water, and all my bones are loosened: my heart in the midst of my belly is become like melting wax.
Eg er runnen ut som vatn, og alle mine bein skilst frå kvarandre; mitt hjarta hev vorte voks, smolte inst i mitt liv.
15 My strength is dried up, like a potsherd; and my tongue is glued to my throat; and you have brought me down to the dust of death.
Mi kraft er uppturka som eit krusbrot, mi tunga kleimer seg til min gom, og du legg meg ned i daudens dust.
16 For many dogs have compassed me: the assembly of the wicked doers has beset me round: they pierced my hands and my feet.
For hundar hev sanka seg um meg, ein hop av illmenne kringsett meg; dei hev gjenombora mine hender og mine føter.
17 They counted all my bones; and they observed and looked upon me.
Eg kann telja alle mine bein; dei skodar til, dei ser på meg med lyst.
18 They parted my garments [among] themselves, and cast lots upon my raiment.
Dei skifte mine klæde millom seg og kasta lut um min kjole.
19 But you, O Lord, remove not my help afar off: be ready for mine aid.
Men du, Herre, ver ikkje langt burte, du min styrke, skunda deg å hjelpa meg!
20 Deliver my soul from the sword; my only-begotten one from the power of the dog.
Fria mi sjæl frå sverdet, mi einaste frå hundevald!
21 Save me from the lion's mouth; and [regard] my lowliness from the horns of the unicorns.
Frels meg frå løvegap, og frå villukse-horn - du bønhøyrer meg!
22 I will declare your name to my brethren: in the midst of the church will I sing praise to you.
Eg vil forkynna ditt namn for mine brør, midt i ålmugen vil eg lova deg.
23 You that fear the Lord, praise him; all you seed of Jacob, glorify him: let all the seed of Israel fear him.
De som ottast Herren, lova honom, all Jakobs ætt, æra honom, og hav age for honom, all Israels ætt!
24 For he has not despised nor been angry at the supplication of the poor; nor turned away his face from me; but when I cried to him, he heard me.
For han hev ikkje vanvyrdt og ikkje stygst ved ein armings armodsdom, og ikkje løynt si åsyn for honom; men då han ropa til honom, høyrde han.
25 My praise is of you in the great congregation: I will pay my vows before them that fear him.
Frå deg kjem min lovsong i ein stor ålmuge; eg vil avgjera mine lovnader for deira augo som ottast honom.
26 The poor shall eat and be satisfied; and they shall praise the Lord that seek him: their heart shall live for ever.
Dei audmjuke skal eta og verta mette; dei som søkjer Herren, skal lova honom. Dykkar hjarta live til æveleg tid!
27 All the ends of the earth shall remember and turn to the Lord: and all the kindred of the nations shall worship before him.
Alle endarne av jordi skal koma det i hug og venda um til Herren, og alle heidninge-ætter skal tilbeda for di åsyn.
28 For the kingdom is the Lord's; and he is the governor of the nations.
For riket høyrer Herren til, og han råder yver alle hedningarne.
29 All the fat ones of the earth have eaten and worshipped: all that go down to the earth shall fall down before him: my soul also lives to him.
Alle rikmenner på jordi skal eta og tilbeda; for hans åsyn skal dei bøygja kne, alle dei som stig ned i dusti, og den som ikkje kann halda si sjæl i live.
30 And my seed shall serve him: the generation that is coming shall be reported to the Lord.
Etterkomarar skal tena honom; det skal verta fortalt um Herren til den komande ætt.
31 And they shall report his righteousness to the people that shall be born, whom the Lord has made.
Dei skal koma og forkynna hans rettferd for det folk som vert født, at han hev gjort det.
