Job 10

1 Weary in my soul, I will pour my words with groans upon him: I will speak being straitened in the bitterness of my soul.

Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.

2 And I will say to the Lord, Do not teach me to be impious; and therefore have you thus judged me?

Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!

3 Is it good before you if I be unrighteous? for you have disowned the work of your hands, and attended to the counsel of the ungodly.

Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?

4 Or do you see as a mortal sees? or will you look as a man sees?

Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?

5 Or is your life human, or your years [the years] of a man,

Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?

6 that you have enquired into mine iniquity, and searched out my sins?

Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,

7 For you know that I have not committed iniquity: but who is he that can deliver out of your hands?

endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.

8 Your hands have formed me and made me; afterwards you did change [your mind], and strike me.

Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?

9 Remember that you have made me [as] clay, and you do turn me again to earth.

Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!

10 Hast you not poured me out like milk, and curdled me like cheese?

Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;

11 And you did clothe me with skin and flesh, and frame me with bones and sinews.

Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.

12 And you did bestow upon me life and mercy, and your oversight has preserved my spirit.

Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.

13 Having these things in yourself, I know that you can do all things; for nothing is impossible with you.

Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;

14 And if I should sin, you watch me; and you have not cleared me from iniquity.

Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;

15 Or if I should be ungodly, woe is me: and if I should be righteous, I can’t lift myself up, for I am full of dishonor.

um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;

16 For I am hunted like a lion for slaughter; for again you have changed and are terribly destroying me;

For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,

17 renewing against me my torture: and you have dealt with me in great anger, and you have brought trials upon me.

du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.

18 Why then did you bring me out of the womb? and why did I not die, and no eye see me,

Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,

19 and I become as if I had not been? for why was I not carried from the womb to the grave?

lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?

20 Is not the time of my life short? suffer me to rest a little,

Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,

21 before I go whence I shall not return, to a land of darkness and gloominess;

fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,

22 to a land of perpetual darkness, where there is no light, neither [can any one] see the life of mortals.

eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»