Jeremias 12

1 Righteous are you, O Lord, that I may make my defence to you, yes, I will speak to you [of] judgments. Why [is it] that the way of ungodly [men] prospers? [that] all that deal very treacherously are flourishing?

Rettferdig er du, Herre, når eg andordast med deg, endå lyt eg tala med deg um retten. Kvi gjeng det dei ugudlege vel? Kvi er dei sutlause alle dei sviksame?

2 You have planted them, and they have taken root; they have begotten children, and become fruitful; you are near to their mouth, and far from their reins.

Du hev planta deim, dei hev røtt seg og; dei veks, dei ber frukt og; nær er du i deira munn, men langt burte frå deira nyro.

3 But you, Lord, know me; you have proved my heart before you; purify them for the day of their slaughter.

Men du, Herre, kjenner meg, du ser meg og røyner mitt hjartelag mot deg; skil deim frå likeins som sauer til slagting, og vigsla deim til ein dråpsdag!

4 How long shall the land mourn, and the grass of the field wither, for the wickedness of them, that dwell in it? the beasts and birds are utterly destroyed; because [the people] said, God shall not see our ways.

Kor lenge skal landet syrgja og grøda på jordi alle stader torna burt? For deira vondskap skuld som der bur, er dyr og fuglar burtrivne; for dei segjer: «Han ser ikkje endelykti vår.»

5 Your feet run, and they cause you to faint; how will you prepare [to ride] upon horses? and you have been confident in the land of your peace? how will you do in the roaring of Jordan?

Um du vert utmødd når du løyp med gangande mann, korleis kann du då kapprenna med hestar? I eit fredt land er du trygg, men kva vil du gjera i tjukkskogen burtmed Jordan?

6 For even your brethren and the house of your father, even these have dealt treacherously with you; and they have cried out, they are gathered together in pursuit of you; trust not you in them, though they shall speak fair [words] to you.

For jamvel brørne dine og farshuset ditt, jamvel dei er utrue mot deg, jamvel dei set i illskrik attum din rygg. Tru deim ikkje, endå dei talar vænt til deg!

7 I have forsaken mine house, I have left mine heritage; I have given my beloved one into the hands of her enemies.

Eg hev gjenge frå huset mitt, eg hev vanda odelen min, eg hev gjeve den som mi sjæl elska i henderne på hennar fiendar.

8 My inheritance has become to me as a lion in a forest; she has uttered her voice against me; therefore have I hated her.

Odelen min er vorten for meg som løva i skog: han hev sett i eit læte imot meg; difor hatar eg honom.

9 Is not my inheritance to me a hyaena's cave, or a cave round about her? Go you, gather together all the wild beasts of the field, and let them come to devour her.

Er odelen min som ein spreklut rovfugl? Rovfugl er det då rundt ikring honom. Gakk av stad, samla alle dyr i skogen, lat deim koma hit og eta!

10 Many shepherds have destroyed my vineyard, they have defiled my portion, they have made my desirable portion a trackless wilderness;

Hyrdingar i mengd øydelegg vinhagen min, trakkar ned odelsjordi mi; dei gjer den hugnadlege odelsjordi mi til ei øgjeleg audn.

11 it is made a complete ruin: for my sake the whole land has been utterly ruined, because there is none that lays [the matter] to heart.

Til ei øydemark gjer dei henne; syrgjande og audsleg ligg ho framfyre meg. Alt landet er i øyde lagt, for ingen legg det på hjarta.

12 The ravagers are come to every passage in the wilderness: for the sword of the Lord will devour from one end of the land to the other: no flesh has any peace.

Yver alle snaud-heidar i øydemarki kjem herjande hopar; for Herren hev eit sverd som øyder frå eine enden av landet til hin; alt kjøt er fredlaust.

13 Sow wheat, and reap thorns; their portions shall not profit them: be ashamed of your boasting, because of reproach before the Lord.

Dei sår kveite og haustar inn klunger; dei møder seg ut, men reint til fånyttes. So vert då til skammar med grøda dykkar for Herrens brennande vreide!

14 For thus says the Lord, concerning all the evil neighbors that touch mine inheritance, which I have divided to my people Israel; Behold, I [will] draw them away from their land, and I will cast out Juda from the midst of them.

So segjer Herren um alle dei vonde grannarne, som rører den odelseiga som eg hev gjeve mitt folk Israel: Sjå, eg rykkjer deim upp or landet deira, og Judas hus vil eg rykkja upp undan deim.

15 And it shall come to pass, after I have cast them out, [that] I will return, and have mercy upon them, and will cause them to dwell every one in his inheritance, and every one in his land.

Men etter eg hev rykt deim upp, vil eg atter miskunna deim og lata dei koma tilbake til kvar sin odel og kvar til kvar sitt land.

16 And it shall be, if they will indeed learn the way of my people, to swear by my name, [saying], The Lord lives; as they taught my people to swear by Baal; then shall [that nation] be built in the midst of my people.

Um dei då lærer seg mitt folks vegar, so dei sver ved mitt namn: «So sant som Herren liver» - liksom dei lærde mitt folk å sverja ved Ba’al, då skal dei verta uppatt-bygde midt ibland mitt folk.

17 But if they will not return, then will I cut off that nation with utter ruin and destruction.

Men um dei ikkje lyder, då vil eg rykkja upp det folket, rykkja det upp og tyna det, segjer Herren.