Psalms 142

1 Maschil of David, when he was in the cave; a Prayer. With my voice I cry unto the LORD; with my voice I make supplication unto the LORD.

En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

2 I pour out my complaint before Him, I declare before Him my trouble;

Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

3 When my spirit fainteth within me — Thou knowest my path — in the way wherein I walk have they hidden a snare for me.

Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

4 Look on my right hand, and see, for there is no man that knoweth me; I have no way to flee; no man careth for my soul.

Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

5 I have cried unto Thee, O LORD; I have said: 'Thou art my refuge, my portion in the land of the living.'

Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

6 Attend unto my cry; for I am brought very low; deliver me from my persecutors; for they are too strong for me.

Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!

7 Bring my soul out of prison, that I may give thanks unto Thy name; the righteous shall crown themselves because of me; for Thou wilt deal bountifully with me.

Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.