Psalms 10

1 Why standest Thou afar off, O LORD? Why hidest Thou Thyself in times of trouble?

Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?

2 Through the pride of the wicked the poor is hotly pursued, they are taken in the devices that they have imagined.

Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!

3 For the wicked boasteth of his heart's desire, and the covetous vaunteth himself, though he contemn the LORD.

For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.

4 The wicked, in the pride of his countenance, saith: 'He will not require'; all his thoughts are: 'There is no God.'

Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.

5 His ways prosper at all times; Thy judgments are far above out of his sight; as for all his adversaries, he puffeth at them.

Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.

6 He saith in his heart: 'I shall not be moved, I who to all generations shall not be in adversity.'

Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»

7 His mouth is full of cursing and deceit and oppression; under his tongue is mischief and iniquity.

Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.

8 He sitteth in the lurking-places of the villages; in secret places doth he slay the innocent; his eyes are on the watch for the helpless.

Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.

9 He lieth in wait in a secret place as a lion in his lair, he lieth in wait to catch the poor; he doth catch the poor, when he draweth him up in his net.

Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.

10 He croucheth, he boweth down, and the helpless fall into his mighty claws.

Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.

11 He hath said in his heart: 'God hath forgotten; He hideth His face; He will never see.'

Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»

12 Arise, O LORD; O God, lift up Thy hand; forget not the humble.

Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!

13 Wherefore doth the wicked contemn God, and say in his heart: 'Thou wilt not require'?

Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»

14 Thou hast seen; for Thou beholdest trouble and vexation, to requite them with Thy hand; unto Thee the helpless committeth himself; Thou hast been the helper of the fatherless.

Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.

15 Break Thou the arm of the wicked; and as for the evil man, search out his wickedness, till none be found.

Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!

16 The LORD is King for ever and ever; the nations are perished out of His land.

Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.

17 LORD, Thou hast heard the desire of the humble: Thou wilt direct their heart, Thou wilt cause Thine ear to attend;

Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,

18 To right the fatherless and the oppressed, that man who is of the earth may be terrible no more.

so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.