< Job 19 >

1 Then Job answered and said:
Då svara Job og sagde:
2 How long will ye vex my soul, and crush me with words?
«Kor lenge vil mi sjel de harma og krasa meg med dykkar ord?
3 These ten times have ye reproached me; ye are not ashamed that ye deal harshly with me.
Ti gonger hev de no meg spotta; de skjemmest ei å krenkja meg.
4 And be it indeed that I have erred, mine error remaineth with myself.
Hev eg i røyndi mistak gjort, dei mistak er mi eigi sak.
5 If indeed ye will magnify yourselves against me, and plead against me my reproach;
Vil de dykk briska imot meg, som um eg lid mi skam med rette?
6 Know now that God hath subverted my cause, and hath compassed me with His net.
Hugs på at Gud hev bøygt meg ned og spana kringum meg sitt garn.
7 Behold, I cry out: 'Violence!' but I am not heard; I cry aloud, but there is no justice.
Eg ropar: «Vald!» - men eg fær’kje svar; eg ropar: «Hjelp!» men fær’kje rett.
8 He hath fenced up my way that I cannot pass, and hath set darkness in my paths.
Han stengjer vegen for min fot, og myrker legg han på min stig.
9 He hath stripped me of my glory, and taken the crown from my head.
Min heidersklædnad drog han av; han frå mitt hovud kransen tok.
10 He hath broken me down on every side, and I am gone; and my hope hath He plucked up like a tree.
Mi vern han braut, so eg gjekk under, mi von sleit han lik treet upp.
11 He hath also kindled His wrath against me, and He counteth me unto Him as one of His adversaries.
Hans vreide logar meg imot, og for ein fiend’ held han meg.
12 His troops come on together, and cast up their way against me, and encamp round about my tent.
Hans skarar stemner fram mot meg; dei brøyter seg ein veg mot meg og lægrar seg kring tjeldet mitt.
13 He hath put my brethren far from me, and mine acquaintance are wholly estranged from me.
Han dreiv ifrå meg mine frendar, og kjenningar vart framande.
14 My kinsfolk have failed, and my familiar friends have forgotten me.
Skyldfolki held seg burte frå meg, husvenerne hev gløymt meg burt.
15 They that dwell in my house, and my maids, count me for a stranger; I am become an alien in their sight.
For hjon og tenar er eg framand; dei held meg for ein ukjend mann.
16 I call unto my servant, and he giveth me no answer, though I entreat him with my mouth.
Ei svarar drengen på mitt rop. Eg må med munnen tigga honom;
17 My breath is abhorred of my wife, and I am loathsome to the children of my tribe.
min ande byd imot for kona, eg tevjar ilt for mine sambrør.
18 Even urchins despised me; if I arise, they speak against me.
Jamvel smågutar spottar meg, når eg stend upp, dei talar mot meg.
19 All my intimate friends abhor me; and they whom I loved are turned against me.
Dei styggjest for meg mine vener, og dei eg elska, snur seg mot meg.
20 My bone cleaveth to my skin and to my flesh, and I am escaped with the skin of my teeth.
Min kropp er berre skin og bein, snaudt hev eg endå tannkjøt att.
21 Have pity upon me, have pity upon me, O ye my friends; for the hand of God hath touched me.
Hav medynk, medynk, mine vener! Gud hev meg råka med si hand.
22 Why do ye persecute me as God, and are not satisfied with my flesh?
Kvifor skal de som Gud meg jaga, og vert ei mette av mitt kjøt?
23 Oh that my words were now written! Oh that they were inscribed in a book!
Å, gjev at mine ord vart skrivne, og i ei bok vart rita inn,
24 That with an iron pen and lead they were graven in the rock for ever!
ja, vart med jarnmeitel og bly for ævleg tid i berget hogne!
25 But as for me, I know that my Redeemer liveth, and that He will witness at the last upon the dust;
Eg veit at min utløysar liver, til sist han yver moldi kjem.
26 And when after my skin this is destroyed, then without my flesh shall I see God;
Og når mi hud er øydelagd, ut frå mitt kjøt då ser eg Gud,
27 Whom I, even I, shall see for myself, and mine eyes shall behold, and not another's. My reins are consumed within me.
eg honom ser som venen min, mitt auga ser det, ingen framand! Å, nyro lengtar i mitt liv!
28 If ye say: 'How we will persecute him!' seeing that the root of the matter is found in me;
De segjer: «Me vil jaga honom!» - som um orsaki låg hjå meg!
29 Be ye afraid of the sword; for wrath bringeth the punishments of the sword, that ye may know there is a judgment.
Men de lyt agta dykk for sverdet; for vreide vert ved sverdet straffa. Og de skal vita: domen kjem.»

< Job 19 >