Luke 14
1 AND it came to pass, as he went into the house of one of the principal Pharisees, to eat bread on the sabbath, that they were watchfully observant of him.
Ein kviledag hende det, at Jesus kom heim til ein av dei øvste farisæarane og skulde halda måltid der, og dei gjætte på honom.
2 And, behold, there was a certain man who had a dropsy, before him.
Best det var, såg han framfor seg ein mann som hadde vatssotti.
3 And Jesus addressing himself to the teachers of the law and the Pharisees, spake, saying, Is it lawful to perform cures on the sabbath?
Då tok han til ords og spurde dei lovkunnige og farisæarane: «Er det rett å lækja um kviledagen, eller er det ikkje?»
4 And they said nothing. And he took him, and healed him, and sent him away;
Dei tagde. Då tok han burt på mannen og lækte honom, og let honom ganga.
5 and addressing them, said, Whose ass or ox is fallen into a pit, and doth he not immediately pull him out on the sabbath-day?
Og til dei andre sagde han: «Kven av dykk dreg ikkje straks upp att son sin eller uksen sin, dersom dei dett nedi ein brunn på ein kviledag?»
6 And they were unable to answer him in opposition to these things.
Men dei var’kje god til å svara honom noko på det.
7 Then he spake to those who were invited, a parable, when he observed how they chose the principal seats; saying unto them,
Då han gådde korleis gjesterne valde seg ut dei øvste sæti, sagde han deim denne likningi:
8 When thou art invited of any person to a marriage entertainment, recline not on the principal couch; lest a more honourable personage than thyself be invited by him;
«Når nokon hev bede deg til brudlaups, so set deg ikkje øvst ved bordet! For det kunde henda at ein gjævare enn du var beden,
9 and he that invited thee and him, coming say to thee, Yield this person the place; and so thou shalt begin with shame to go down to the lowest place.
og at den som hadde bede dykk båe, kom og sagde til deg: «Gjev rom åt denne mannen!» og då fekk du den skammi at du laut setja deg nedst.
10 But when thou art invited, go and sit down in the lowest place; that when he who invited thee comes, he may say to thee, Friend, go up higher; then shalt thou have respect in the presence of those who are seated with thee.
Nei, når du er beden ein stad, so gakk og set deg på det nedste romet! Når han so kjem han som hev bede deg, segjer han til deg: «Flytt deg høgre upp, venen min! Då fær du æra hjå alle deim som sit til bords med deg.
11 For every one who exalteth himself shall be abased; and he that humbleth himself shall be exalted.
For kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
12 Then said he also to the person who had invited him, When thou makest a dinner or a supper, invite not thy friends, nor thy brethren, nor thy relations, nor thy rich neighbours; lest they also invite thee again, and a recompence be made to thee.
So sagde han og til den som hadde bede honom åt seg: «Når du vil gjera eit middags- eller kveldslag, so bed ikkje venerne eller brørne eller skyldfolket ditt eller rike grannar! For dei kjem til å beda deg att, so du fær lika for det du hev gjort.
13 But when thou makest an entertainment, invite the poor, the maimed, the halt, the blind:
Nei, når du gjer gjestebod, so bed fatige, kryplingar, halte, blinde!
14 and thou shalt be blessed; because they cannot recompense thee: for a recompence shall be made thee at the resurrection of the just.
Då vert du sæl; for dei hev ingen ting å gjeva deg att, men du fær lika for det når dei rettferdige stend upp att.»
15 Then one of those who sat at table hearing these things, said to him, Blessed is he who shall eat bread in the kingdom of God.
Ein av dei andre bordgjesterne sagde då han høyrde det: «Sæl den som fær sitja til bords i Guds rike!»
16 And he said unto him, A certain man made a great supper, and invited many:
Då svara han: «Det var ein gong ein mann som vilde gjera eit stort gjestebod, og bad mange.
17 and sent his servants at supper-time to say to the invited, Come; for all things are now ready.
Då tidi kom at gjestebodet skulde vera, sende han sveinen sin i veg for å segja til dei bedne: «Kom! No er det ferdigt!»
18 And they all began with one voice to frame excuses. The first said to him, I have bought a field, and I must of necessity go and survey it: I pray thee hold me excused.
Då tok dei til å beda seg undan, alle som ein. Den fyrste sagde: «Eg hev kjøpt ein jordveg, og er nøydd til å ganga ut og sjå på honom. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
19 And another said, I have bought five yoke of oxen, and am going to make a trial of them: I pray thee accept my excuse.
Ein annan sagde: «Eg hev kjøpt fem par uksar, og no skal eg av og prøva deim. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
20 And another said, I have married a wife, and therefore I cannot come.
Endå ein annan mann sagde: Eg hev teke meg ei kona; difor kann eg ikkje koma.»
21 And that servant returning, informed his master of these things. Then the master of the family, being highly incensed, said to his servant, Go out instantly into the streets and alleys of the city, and bring in hither the poor, and the maimed, and the halt, and the blind.
Sveinen kom og sagde det med herren sin. Då vart husbonden harm og sagde til sveinen: «Gakk snøgt ut på gatorne og stræti i byen, og før hit alle tiggarar og kryplingar og blinde og halte!»
22 And the servant said, Sir, it is done as thou orderedst, and yet there is room.
Sveinen sagde: «Herre, det er gjort som du sagde, og det er endå rom.»
23 And the master said to the servant, Go out into the highways and hedges, and urge them to come in, that my house may be filled.
«Gakk ut på vegarne og ved gjerdi, » svara herren, «og nøyd deim til å koma inn, so huset mitt vert fullt!
24 For I say unto you, That not one man of those who were invited shall taste of my supper.
For eg segjer dykk at ingen av dei mennerne som vart bedne, skal smaka min gjestebodskost.»»
25 And great multitudes followed him about: and he turned, and spoke to them,
Det fylgde mykje folk med honom, og han snudde seg og sagde til deim:
26 If any man cometh after me, and hateth not father, and mother, and wife and children, and brothers, and sisters, yea, and his own life also, he cannot be my disciple.
«Um nokon kjem til meg og hatar ikkje far og mor og kona og born og brør og syster, ja, endå sitt eige liv, so kann han ikkje vera min læresvein.
27 And whosoever doth not bear his cross, and come after me, he cannot be my disciple.
Den som ikkje ber krossen sin og kjem etter meg, kann ikkje vera min læresvein.
28 For what man of you designing to erect a tower, doth not first sitting down calculate the expence, if he have sufficient to complete the work?
Vil nokon av dykk byggja eit tårn, tur han’kje då fyrst set seg ned og reknar etter kva det vil kosta, um han hev nok til å fullføra det.
29 lest haply, after having laid the foundation, and being unable to finish it, all who look upon it begin to ridicule him,
For hev han lagt grunnsteinarne, og ikkje er god til å gjera det ferdigt, so tek alle som ser det til å gjera narr av honom og segja:
30 saying, This man began to build, and was not able to finish.
«Den mannen tok til å byggja, og var’kje god til å gjera det ferdigt!»
31 Or what king, going forth to encounter another king in battle, doth not sit down first, and consult if he is able with ten thousand men to meet him who is coming against him with twenty thousand?
Eller um ein konge vil draga ut i strid mot ein annan konge, tru han’kje då fyrst set seg ned og slær yver um han med ti tusund mann kann møta ein som kjem imot han med tjuge tusund?
32 and if he be not, whilst he is still at a distance, he sendeth an embassy, and desires terms of peace.
Og kann han ikkje, so gjer han av ei sendeferd og tingar um fred, med hin endå er langt burte.
33 So then, every one of you who will not part with all his possessions, cannot be my disciple.
Soleis kann ingen av dykk vera min læresvein, utan han segjer frå seg alt det han hev.
34 Salt is good: but if the salt become insipid, by what shall it be seasoned?
Salt er ein god ting; men vert saltet og dove, kva skal so det kryddast med?
35 It is neither fit for the land, nor for manure; but they cast it out. He that hath ears to hear, let him hear.
Det duger korkje i mold eller møk; dei kastar det ut. Høyr etter, kvar som høyra kann!»
