Psalms 39

1 To the excellent musician Ieduthun. I thought, I will take heede to my wayes, that I sinne not with my tongue: I will keepe my mouth brideled, while the wicked is in my sight.

Til songmeisteren, til Jedutun; ein salme av David. Eg sagde: «Eg vil vakta mine vegar, so eg ikkje syndar med mi tunga; eg vil leggja taum på min munn, so lenge den ugudlege er meg for augo.»

2 I was dumme and spake nothing: I kept silece euen from good, and my sorow was more stirred.

Eg tagna og var kurende still; eg tagde utan von um lukka, men mi liding vart rørd upp.

3 Mine heart was hote within me, and while I was musing, the fire kindeled, and I spake with my tongue, saying,

Mitt hjarta brann i min barm; ved mi grunding kveiktest eld - eg tala med mi tunga.

4 Lord, let me know mine ende, and the measure of my dayes, what it is: let mee knowe howe long I haue to liue.

Herre, lat meg få vita min ende og målet på mine dagar, kva det er; lat meg vita kor snargjengd eg er!

5 Beholde, thou hast made my dayes as an hand breadth, and mine age as nothing in respect of thee: surely euery man in his best state is altogether vanitie. (Selah)

Sjå, som ei lovebreidd hev du sett mine dagar, og mi livstid er som ingen ting for deg; berre som den tome fåfengd er kvart menneskje sett her. (Sela)

6 Doubtlesse man walketh in a shadowe, and disquieteth himselfe in vaine: he heapeth vp riches, and cannot tell who shall gather them.

Berre som ein skugge gjeng mannen ikring, berre til fåfengs ståkar dei; han dungar i hop og veit ikkje kven som skal sanka det inn.

7 And now Lord, what wait I for? mine hope is euen in thee.

Og no, kva vonar eg, Herre? Mi von stend til deg.

8 Deliuer me from all my transgressions, and make me not a rebuke vnto the foolish.

Frels meg frå alle mine misgjerningar, set meg ikkje til spott for dåren!

9 I should haue bene dumme, and not haue opened my mouth, because thou didest it.

Eg er tagna og let ikkje upp min munn; for du hev gjort det.

10 Take thy plague away from mee: for I am consumed by the stroke of thine hand.

Tak di plåga burt frå meg! Ved slag av di hand er det ute med meg.

11 When thou with rebukes doest chastise man for iniquitie, thou as a mothe makest his beautie to consume: surely euery man is vanitie. (Selah)

Tuktar du ein mann med refsing for skuld, so fortærer du hans fagerleik som motten. Berre fåfengd er kvart menneskje. (Sela)

12 Heare my prayer, O Lord, and hearken vnto my cry: keepe not silence at my teares, for I am a strager with thee, and a soiourner as all my fathers.

Høyr mi bøn, Herre, og vend øyra til mitt rop; teg ikkje til min gråt! for eg er framand hjå deg, ein gjest som alle mine feder.

13 Stay thine anger from me, that I may recouer my strength, before I go hence and be not.

Sjå burt frå meg, so eg kann kvikna til, fyrr eg fer herifrå og er ikkje meir!