Psalms 109

1 To him that excelleth. A Psalme of David. Holde not thy tongue, O God of my praise.

Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!

2 For the mouth of the wicked, and the mouth full of deceite are opened vpon me: they haue spoken to me with a lying tongue.

For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.

3 They compassed me about also with words of hatred, and fought against me without a cause.

Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.

4 For my friendship they were mine aduersaries, but I gaue my selfe to praier.

Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,

5 And they haue rewarded me euil for good, and hatred for my friendship.

dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.

6 Set thou the wicked ouer him, and let the aduersarie stand at his right hand.

Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!

7 Whe he shalbe iudged, let him be condemned, and let his praier be turned into sinne.

Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!

8 Let his daies be fewe, and let another take his charge.

Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!

9 Let his children be fatherlesse, and his wife a widowe.

Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!

10 Let his children be vagabonds and beg and seeke bread, comming out of their places destroyed.

Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!

11 Let the extortioner catch al that he hath, and let the strangers spoile his labour.

Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!

12 Let there be none to extend mercie vnto him: neither let there be any to shewe mercie vpon his fatherlesse children.

Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!

13 Let his posteritie be destroied, and in the generation following let their name be put out.

Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!

14 Let the iniquitie of his fathers bee had in remembrance with the Lord: and let not the sinne of his mother be done away.

Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!

15 But let them alway be before the Lord, that he may cut off their memorial from ye earth.

Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,

16 Because he remembred not to shew mercie, but persecuted the afflicted and poore man, and the sorowfull hearted to slay him.

av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.

17 As he loued cursing, so shall it come vnto him, and as he loued not blessing, so shall it be farre from him.

Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.

18 As he clothed himselfe with cursing like a rayment, so shall it come into his bowels like water, and like oyle into his bones.

Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.

19 Let it be vnto him as a garment to couer him, and for a girdle, wherewith he shalbe alway girded.

Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!

20 Let this be the rewarde of mine aduersarie from the Lord, and of them, that speake euill against my soule.

Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!

21 But thou, O Lord my God, deale with me according vnto thy Name: deliuer me, (for thy mercie is good)

Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!

22 Because I am poore and needie, and mine heart is wounded within me.

For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.

23 I depart like the shadowe that declineth, and am shaken off as the grashopper.

Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.

24 My knees are weake through fasting, and my flesh hath lost all fatnes.

Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.

25 I became also a rebuke vnto them: they that looked vpon me, shaked their heads.

Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.

26 Helpe me, O Lord my God: saue me according to thy mercie.

Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!

27 And they shall know, that this is thine hand, and that thou, Lord, hast done it.

so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.

28 Though they curse, yet thou wilt blesse: they shall arise and be confounded, but thy seruant shall reioyce.

Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.

29 Let mine aduersaries be clothed with shame, and let them couer themselues with their confusion, as with a cloke.

Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.

30 I will giue thankes vnto the Lord greatly with my mouth and praise him among ye multitude.

Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.

31 For he will stand at the right hand of the poore, to saue him from them that woulde condemne his soule.

For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.