Psalms 102

1 A prayer of the afflicted, when he shall be in distresse, and pour forth his meditation before the Lord. O Lord, heare my prayer, and let my crye come vnto thee.

Bøn av ein arming, når han vanmegtast og let sitt klagemål strøyma fram for Herren. Herre, høyr mi bøn, og lat mitt rop koma fram til deg!

2 Hide not thy face from me in the time of my trouble: incline thine eares vnto me: when I call, make haste to heare me.

Løyn ikkje ditt andlit for meg den dagen eg er i naud! Bøyg ditt øyra til meg! Den dagen eg ropar, svara meg snart!

3 For my dayes are consumed like smoke, and my bones are burnt like an herthe.

For dagarne mine hev fare burt som ein røyk, og mine bein er som glødde i eld.

4 Mine heart is smitten and withereth like grasse, because I forgate to eate my bread.

Mitt hjarta er solstukke og visnar som gras, for eg hev gløymt å eta brødet mitt.

5 For the voyce of my groning my bones doe cleaue to my skinne.

For mi høgmælte stynjing heng beini fast ved kjøtet mitt.

6 I am like a pelicane of the wildernesse: I am like an owle of the deserts.

Eg likjest pelikanen i øydemarki, eg er som ula på aude stader.

7 I watch and am as a sparrowe alone vpon the house top.

Eg lyt vaka og vera som ein einsleg fugl på taket.

8 Mine enemies reuile me dayly, and they that rage against me, haue sworne against me.

Heile dagen spottar mine fiendar meg, dei som reint er ville mot meg, sver ved meg.

9 Surely I haue eaten asshes as bread, and mingled my drinke with weeping,

For eg et oska som brød, og drykken min blandar eg med gråt

10 Because of thine indignation and thy wrath: for thou hast heaued me vp, and cast me downe.

for din vreide og din harm skuld, for du hev teke meg upp og kasta meg burt.

11 My dayes are like a shadowe that fadeth, and I am withered like grasse.

Mine dagar er som ein skugge når han lengjest, og eg visnar som gras.

12 But thou, O Lord, doest remaine for euer, and thy remembrance from generation to generation.

Men du, Herre, sit i all æva, og ditt minne varer frå ætt til ætt.

13 Thou wilt arise and haue mercy vpon Zion: for the time to haue mercie thereon, for the appointed time is come.

Du vil standa upp, du vil miskunna Sion, for det er tid til å vera nådig mot henne, ja, timen er komen.

14 For thy seruants delite in the stones thereof, and haue pitie on the dust thereof.

For dine tenarar hev godhug for steinarne hennar, og dei ynkast yver hennar grus.

15 Then the heathen shall feare the Name of the Lord, and all the Kings of the earth thy glory,

Og heidningar skal ottast Herrens namn, og alle kongar på jordi di æra.

16 When the Lord shall build vp Zion, and shall appeare in his glory,

For Herren hev bygt upp att Sion, han hev synt seg i si æra;

17 And shall turne vnto the prayer of the desolate, and not despise their prayer.

han hev vendt seg til bøni frå dei hjelpelause, og han hev ikkje vanvyrdt deira bøn.

18 This shall be written for the generation to come: and the people, which shalbe created, shall prayse the Lord.

Dette skal verta uppskrive for den komande ætti, og det folket som vert skapt, skal lova Herren,

19 For he hath looked downe from the height of his Sanctuarie: out of the heauen did the Lord beholde the earth,

for han hev set ned frå si heilage høgd, Herren hev frå himmelen skoda på jordi

20 That he might heare the mourning of the prisoner, and deliuer the children of death:

og vil høyra sukken frå den bundne og løysa ut daudens born,

21 That they may declare the Name of the Lord in Zion, and his prayse in Ierusalem,

so dei i Sion skal forkynna Herrens namn og hans pris i Jerusalem,

22 When the people shalbe gathered together, and the kingdomes to serue the Lord.

når folkeslag kjem i hop og kongerike til å tena Herren.

23 He abated my strength in the way, and shortened my dayes.

Han hev bøygt mi kraft på vegen, han hev korta av mine dagar.

24 And I sayd, O my God, take me not away in the middes of my dayes: thy yeeres endure from generation to generation.

Eg segjer: Min Gud, tak meg ikkje burt midt i mine dagar! Frå ætt til ætt varer dine år.

25 Thou hast aforetime layde the foundation of the earth, and the heauens are the worke of thine hands.

Fordom grunnfeste du jordi, og himmelen er verk av dine hender.

26 They shall perish, but thou shalt endure: euen they all shall waxe olde as doeth a garment: as a vesture shalt thou change them, and they shall be changed.

Dei skal forgangast, men du stend; alle skal dei eldast som eit klæde, som ein klædnad skifter du deim, og dei vert umskifte;

27 But thou art the same, and thy yeeres shall not fayle.

men du er den same, og dine år tek aldri ende.

28 The children of thy seruants shall continue, and their seede shall stand fast in thy sight.

Borni åt dine tenarar skal bu i ro, og deira avkjøme skal standa trygt for di åsyn.