Job 9
1 Then Iob answered, and sayd,
Då tok Job til ords og sagde:
2 I knowe verily that it is so: for howe should man compared vnto God, be iustified?
«Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud?
3 If I would dispute with him, hee could not answere him one thing of a thousand.
Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund.
4 He is wise in heart, and mighty in strength: who hath bene fierce against him and hath prospered?
Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom,
5 He remoueth the mountaines, and they feele not when he ouerthroweth them in his wrath.
som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm,
6 Hee remooueth the earth out of her place, that the pillars thereof doe shake.
som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv,
7 He commandeth the sunne, and it riseth not: hee closeth vp the starres, as vnder a signet.
som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne,
8 Hee himselfe alone spreadeth out the heauens, and walketh vpon the height of the sea.
som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid,
9 He maketh the starres Arcturus, Orion, and Pleiades, and the climates of the South.
hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med?
10 He doeth great things, and vnsearcheable: yea, marueilous things without nomber.
Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal?
11 Lo, when he goeth by me, I see him not: and when he passeth by, I perceiue him not.
Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje.
12 Behold, when he taketh a pray, who can make him to restore it? who shall say vnto him, What doest thou?
Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?»
13 God will not withdrawe his anger, and the most mightie helpes doe stoupe vnder him.
Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet.
14 Howe much lesse shall I answere him? or howe should I finde out my words with him?
Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja?
15 For though I were iust, yet could I not answere, but I would make supplication to my Iudge.
Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde.
16 If I cry, and he answere me, yet woulde I not beleeue, that he heard my voyce.
Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde.
17 For he destroyeth mee with a tempest, and woundeth me without cause.
Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine,
18 He wil not suffer me to take my breath, but filleth me with bitternesse.
han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting.
19 If we speake of strength, behold, he is strog: if we speake of iudgement, who shall bring me in to pleade?
Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom?
20 If I woulde iustifie my selfe, mine owne mouth shall condemne mee: if I would be perfite, he shall iudge me wicked.
Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller.
21 Though I were perfite, yet I knowe not my soule: therefore abhorre I my life.
Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt.
22 This is one point: therefore I said, Hee destroyeth the perfite and the wicked.
Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig.
23 If the scourge should suddenly slay, should God laugh at the punishment of the innocent?
Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida.
24 The earth is giuen into the hand of ye wicked: he couereth the faces of the iudges therof: if not, where is he? or who is he?
Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då?
25 My dayes haue bene more swift then a post: they haue fled, and haue seene no good thing.
Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri;
26 They are passed as with the most swift ships, and as the eagle that flyeth to the pray.
Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær.
27 If I say, I wil forget my complaynt, I will cease from my wrath, and comfort mee,
Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila,
28 Then I am afrayd of all my sorowes, knowing that thou wilt not iudge me innocent.
då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg.
29 If I be wicked, why labour I thus in vaine?
For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva?
30 If I wash my selfe with snowe water, and purge mine hands most cleane,
Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut.
31 Yet shalt thou plunge mee in the pit, and mine owne clothes shall make me filthie.
Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest.
32 For he is not a man as I am, that I shoulde answere him, if we come together to iudgement.
Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå;
33 Neyther is there any vmpire that might lay his hand vpon vs both.
d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja.
34 Let him take his rod away from me, and let not his feare astonish me:
Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla,
35 Then will I speake, and feare him not: but because I am not so, I holde me still.
eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis.
