Job 7

1 Is there not an appointed time to man vpon earth? and are not his dayes as the dayes of an hyreling?

Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.

2 As a seruant longeth for the shadowe, and as an hyreling looketh for the ende of his worke,

Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,

3 So haue I had as an inheritance the moneths of vanitie, and painefull nights haue bene appointed vnto me.

so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.

4 If I layed me downe, I sayde, When shall I arise? and measuring the euening I am euen full with tossing to and from vnto the dawning of the day.

Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.

5 My flesh is clothed with wormes and filthinesse of the dust: my skinne is rent, and become horrible.

Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.

6 My dayes are swifter then a weauers shittle, and they are spent without hope.

Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.

7 Remember that my life is but a wind, and that mine eye shall not returne to see pleasure.

Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.

8 The eye that hath seene me, shall see me no more: thine eyes are vpon me, and I shall be no longer.

Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.

9 As the cloude vanisheth and goeth away, so he that goeth downe to the graue, shall come vp no more. (Sheol h7585)

Som skyi framum fer og kverv, so ingen att frå helheim vender, (Sheol h7585)

10 He shall returne no more to his house, neither shall his place knowe him any more.

snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.

11 Therefore I will not spare my mouth, but will speake in the trouble of my spirite, and muse in the bitternesse of my minde.

Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.

12 Am I a sea or a whalefish, that thou keepest me in warde?

Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?

13 When I say, My couch shall relieue me, and my bed shall bring comfort in my meditation,

Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -

14 Then fearest thou me with dreames, and astonishest me with visions.

då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,

15 Therefore my soule chuseth rather to be strangled and to die, then to be in my bones.

so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.

16 I abhorre it, I shall not liue alway: spare me then, for my dayes are but vanitie.

D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.

17 What is man, that thou doest magnifie him, and that thou settest thine heart vpon him?

Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,

18 And doest visite him euery morning, and tryest him euery moment?

heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?

19 Howe long will it be yer thou depart from me? thou wilt not let me alone whiles I may swallowe my spettle.

Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?

20 I haue sinned, what shall I do vnto thee? O thou preseruer of me, why hast thou set me as a marke against thee, so that I am a burden vnto my selfe?

Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?

21 And why doest thou not pardon my trespasse? and take away mine iniquitie? for nowe shall I sleepe in the dust, and if thou seekest me in the morning, I shall not be found.

Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»