Job 24
1 Howe should not the times be hid from the Almightie, seeing that they which knowe him, see not his dayes?
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 Some remoue the land marks, that rob the flockes and feede thereof.
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 They leade away the asse of the fatherles: and take the widowes oxe to pledge.
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 They make the poore to turne out of the way, so that the poore of the earth hide themselues together.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 Behold, others as wilde asses in the wildernesse, goe forth to their businesse, and rise early for a praye: the wildernesse giueth him and his children foode.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 They reape his prouision in the fielde, but they gather the late vintage of the wicked.
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 They cause the naked to lodge without garment, and without couering in the colde.
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 They are wet with the showres of the moutaines, and they imbrace the rocke for want of a couering.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 They plucke the fatherles from the breast, and take the pledge of the poore.
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 They cause him to go naked without clothing, and take the glening from the hungrie.
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 They that make oyle betweene their walles, and treade their wine presses, suffer thirst.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 Men cry out of the citie, and the soules of the slayne cry out: yet God doth not charge them with follie.
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 These are they, that abhorre the light: they know not the wayes thereof, nor continue in the paths thereof.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 The murtherer riseth earely and killeth the poore and the needie: and in the night he is as a theefe.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 The eye also of the adulterer waiteth for the twilight, and sayth, None eye shall see me, and disguiseth his face.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 They digge through houses in the darke, which they marked for themselues in the daye: they knowe not the light.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 But the morning is euen to them as the shadow of death: if one knowe them, they are in the terrours of the shadowe of death.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 He is swift vpon the waters: their portion shalbe cursed in the earth: he will not behold the way of the vineyardes.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
19 As the dry ground and heate consume the snowe waters, so shall the graue the sinners. (Sheol h7585)
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 The pitifull man shall forget him: the worme shall feele his sweetenes: he shalbe no more remembered, and the wicked shalbe broke like a tree.
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 He doth euil intreat ye barren, that doeth not beare, neither doeth he good to the widowe.
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 He draweth also the mighty by his power, and when he riseth vp, none is sure of life.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 Though men giue him assurance to be in safetie, yet his eyes are vpon their wayes.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 They are exalted for a litle, but they are gone, and are brought lowe as all others: they are destroyed, and cut off as the toppe of an eare of corne.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 But if it be not so, where is he? or who wil proue me a lyer, and make my words of no value?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
