Job 10
1 My soule is cut off though I liue: I wil leaue my complaint vpon my selfe, and wil speake in the bitternesse of my soule.
Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
2 I will say vnto God, Condemne mee not: shew me, wherefore thou contendest with mee.
Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
3 Thinkest thou it good to oppresse me, and to cast off the labour of thine handes, and to fauour the counsel of the wicked?
Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
4 Hast thou carnall eyes? or doest thou see as man seeth?
Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
5 Are thy dayes as mans dayes? or thy yeres, as the time of man,
Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
6 That thou inquirest of mine iniquitie, and searchest out my sinne?
Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
7 Thou knowest that I can not do wickedly: for none can deliuer me out of thine hand.
endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
8 Thine handes haue made me, and fashioned mee wholy rounde about, and wilt thou destroy me?
Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
9 Remember, I pray thee, that thou hast made me as the clay, and wilt thou bring me into dust againe?
Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
10 Hast thou not powred me out as milke? and turned me to cruds like cheese?
Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
11 Thou hast clothed me with skin and flesh, and ioyned me together with bones and sinewes.
Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
12 Thou hast giuen me life, and grace: and thy visitation hath preserued my spirit.
Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
13 Though thou hast hid these things in thine heart, yet I knowe that it is so with thee.
Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
14 If I haue sinned, then thou wilt streightly looke vnto me, and wilt not holde mee giltlesse of mine iniquitie.
Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
15 If I haue done wickedly, wo vnto me: if I haue done righteously, I will not lift vp mine head, being full of confusion, because I see mine affliction.
um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
16 But let it increase: hunt thou me as a lyon: returne and shew thy selfe marueilous vpon me.
For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
17 Thou renuest thy plagues against me, and thou increasest thy wrath against me: changes and armies of sorowes are against me.
du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
18 Wherfore then hast thou brought me out of the wombe? Oh that I had perished, and that none eye had seene me!
Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
19 And that I were as I had not bene, but brought from the wombe to the graue!
lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
20 Are not my dayes fewe? let him cease, and leaue off from me, that I may take a litle comfort,
Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
21 Before I goe and shall not returne, euen to the land of darkenesse and shadow of death:
fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
22 Into a land, I say, darke as darknes it selfe, and into the shadow of death, where is none order, but the light is there as darkenesse.
eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
