Job 10

1 My soule is cut off though I liue: I wil leaue my complaint vpon my selfe, and wil speake in the bitternesse of my soule.

Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.

2 I will say vnto God, Condemne mee not: shew me, wherefore thou contendest with mee.

Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!

3 Thinkest thou it good to oppresse me, and to cast off the labour of thine handes, and to fauour the counsel of the wicked?

Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?

4 Hast thou carnall eyes? or doest thou see as man seeth?

Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?

5 Are thy dayes as mans dayes? or thy yeres, as the time of man,

Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -

6 That thou inquirest of mine iniquitie, and searchest out my sinne?

siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,

7 Thou knowest that I can not do wickedly: for none can deliuer me out of thine hand.

enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

8 Thine handes haue made me, and fashioned mee wholy rounde about, and wilt thou destroy me?

Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

9 Remember, I pray thee, that thou hast made me as the clay, and wilt thou bring me into dust againe?

Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!

10 Hast thou not powred me out as milke? and turned me to cruds like cheese?

Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?

11 Thou hast clothed me with skin and flesh, and ioyned me together with bones and sinewes.

Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.

12 Thou hast giuen me life, and grace: and thy visitation hath preserued my spirit.

Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.

13 Though thou hast hid these things in thine heart, yet I knowe that it is so with thee.

Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:

14 If I haue sinned, then thou wilt streightly looke vnto me, and wilt not holde mee giltlesse of mine iniquitie.

Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

15 If I haue done wickedly, wo vnto me: if I haue done righteously, I will not lift vp mine head, being full of confusion, because I see mine affliction.

var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;

16 But let it increase: hunt thou me as a lyon: returne and shew thy selfe marueilous vpon me.

og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;

17 Thou renuest thy plagues against me, and thou increasest thy wrath against me: changes and armies of sorowes are against me.

du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.

18 Wherfore then hast thou brought me out of the wombe? Oh that I had perished, and that none eye had seene me!

Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;

19 And that I were as I had not bene, but brought from the wombe to the graue!

jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.

20 Are not my dayes fewe? let him cease, and leaue off from me, that I may take a litle comfort,

Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,

21 Before I goe and shall not returne, euen to the land of darkenesse and shadow of death:

før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,

22 Into a land, I say, darke as darknes it selfe, and into the shadow of death, where is none order, but the light is there as darkenesse.

et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!