Hebrews 3

1 Therefore, holy brethren, partakers of the heauenly vocation, consider the Apostle and high Priest of our profession Christ Iesus:

Kjære søsken, dere tilhører Gud og har blitt innbudt til å leve i evig fellesskap med ham. Tenk på Jesus som vi bekjenner som vår øversteprest. Det var ham Gud sendte til jorden.

2 Who was faithfull to him that hath appointed him, euen as Moses was in al his house.

Tenk på hvordan Gud valgte ut Jesus til øversteprest, og hvor trofast Jesus var mot Gud. På samme måten var Moses trofast mot Gud i oppgaven med å lede Guds folk.

3 For this man is counted worthy of more glory then Moses, inasmuch as he which hath builded the house, hath more honour then the house.

Likevel var oppdraget Jesus har fått, mer ære verdt enn Moses sitt. Det er på samme måten som at en byggmester må bli mer æret enn det huset han har bygget.

4 For euery house is builded of some man, and he that hath built all things, is God.

Ja, hvert hus har en byggmester, og Gud er byggmesteren som står bak alt.

5 Now Moses verely was faithfull in all his house, as a seruant, for a witnesse of the thinges which should be spoken after.

Visst nok var Moses trofast i å tjene alt Guds folk, men han ble likevel bare en tjener. Hans tjeneste var et forbilde på sannhetene Gud seinere ville avsløre.

6 But Christ is as the Sonne, ouer his owne house, whose house we are, if we holde fast that confidence and that reioycing of that hope vnto the ende.

Jesus Kristus derimot er Guds sønn. Han er trofast i oppgaven med å regjere over Guds folk. Dette folket er vi en del av dersom vi uten frykt holder fast ved håpet om å bli frelst for evig.

7 Wherefore, as the holy Ghost sayth, To day if ye shall heare his voyce,

Etter som Jesus Kristus nå er Herre over alle ting, sier Guds Hellige Ånd til oss:”Om dere i dag hører stemmen hans, da må dere lytte.

8 Harden not your hearts, as in the prouocation, according to the day of the tentation in the wildernes,

Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør og satte meg på prøve i ørkenen.

9 Where your fathers tempted me, prooued me, and sawe my workes fourtie yeeres long.

Der testet de min tålmodighet og utfordret meg. Det til tross for at i 40 års tid hadde de sett meg gjøre utallige mirakler.

10 Wherefore I was grieued with that generation, and sayde, They erre euer in their heart, neither haue they knowen my wayes.

Derfor ble jeg sint på den generasjonen som da levde, og sa:’De handler alltid imot min vilje. De nekter å følge den loven jeg har gitt.’

11 Therefore I sware in my wrath, If they shall enter into my rest.

I mitt sinne sverget jeg derfor en ed og sa:’De skal ikke få komme til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.’”

12 Take heede, brethren, least at any time there be in any of you an euill heart, and vnfaithfull, to depart away from the liuing God.

Pass derfor på, kjære søsken, at dere ikke blir fylt av onde tanker. Dere må ikke være troløse og slutter å holde dere til Gud, han som gir liv.

13 But exhort one another dayly, while it is called to day, lest any of you be hardened through the deceitfulnes of sinne.

I dag lyder kallet fra Kristus: Hold ut dag etter dag med å oppmuntre hverandre mens dere ennå har muligheten, slik at ingen blir fristet til å synde og bli harde og kalde.

14 For we are made partakers of Christ, if we keepe sure vnto the ende that beginning, wherewith we are vpholden,

Dersom vi helt til siste øyeblikk holder fast på den overbevisningen vi hadde da vi begynte å tro på Kristus, skal vi få del i alt godt sammen med ham.

15 So long as it is sayd, To day if ye heare his voyce, harden not your hearts, as in the prouocation.

Glem ikke advarselen:”Dersom dere hører hans stemme i dag, da må dere lytte til ham. Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør.”

16 For some when they heard, prouoked him to anger: howbeit, not all that came out of Egypt by Moses.

Hvem var det som hørte Guds stemme og likevel gjorde opprør mot ham? Jo, det var de som sammen med Moses ble ledet ut av Egypt.

17 But with whome was he displeased fourtie yeeres? Was hee not displeased with them that sinned, whose carkeises fell in the wildernes?

Og hvem var det som Gud seinere ble sint på i 40 år? Jo, det var de samme menneskene. De syndet mot Gud og måtte derfor dø i ørkenen.

18 And to whom sware he that they should not enter into his rest, but vnto them that obeyed not?

Og hvem tenkte Gud på da han til slutt sverget eden sin og sa:”De skal ikke få komme inn til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.” Jo, det var de samme menneskene. De nektet å tro på Gud.

19 So we see that they could not enter in, because of vnbeliefe.

Vi ser altså at det var på grunn av sin troløshet disse menneskene ikke fikk komme inn til hvileplassen Gud hadde forberedt for dem.