Job 4
1 Then Eliphaz the Temanite answered Job.
Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 “Could I say a word? I don't want to upset you but who could keep quiet and not respond?
Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 You've certainly encouraged many people and supported those who are weak.
Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 Your advice has helped those who are stumbling not to fall, and you have strengthened those whose knees are weak.
dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 But now you're the one suffering and you're upset.
Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Wasn't it your reverence for God that gave you confidence and your integrity that gave you hope?
Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Think about it: since when did the innocent die? Since when were good people destroyed?
Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 From what I've seen it's those who plant evil and sow trouble who reap the same!
Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 A breath from God destroys them; a blast of his anger wipes them out.
De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 Lions may roar and growl, but their teeth still break.
Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 Even a lion dies from lack of food, and the lioness' cubs are scattered.
Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 A word quietly crept up on me; a whisper reached my ear.
Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 Troubling thoughts came to me in nightmares when you fall into a deep sleep.
under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 I became terrified and trembled; all my bones were shaking.
Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 Then a breath brushed my face and gave me goose-pimples.
Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 Something stopped, but I couldn't see its face. My eyes could only make out a shape. It was totally quiet, and then I heard a voice:
Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 ‘Can anyone be right before God? Can anyone be pure before their Maker?
Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 If he doesn't even trust his servants, and he says his angels make mistakes,
Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
19 how much more does this apply to those who live in these houses made of clay, whose foundations are based on dust, who fall apart like clothing to a moth?
hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 Alive in the morning, they are dead by evening. They die, unnoticed.
Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 They are like tent ropes that are pulled up, and they collapse in death. They die without wisdom.’
Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
