Song of Solomon 2
1 I am the flower of the field, and the lily of the valleys.
«Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
2 As the lily among thorns, so is my love among the daughters.
«Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
3 As the apple tree among the trees of the woods, so is my beloved among the sons. I sat down under his shadow, whom I desired: and his fruit was sweet to my palate.
«Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
4 He brought me into the cellar of wine, he set in order charity in me.
Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
5 Stay me up with flowers, compass me about with apples: because I languish with love.
Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
6 His left hand is under my head, and his right hand shall embrace me.
Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
7 I adjure you, O ye daughters of Jerusalem, by the roes, and the harts of the, fields, that you stir not up, nor make the beloved to awake, till she please.
Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
8 The voice of my beloved, behold he cometh leaping upon the mountains, skipping over the hills.
«Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
9 My beloved is like a roe, or a young hart. Behold he standeth behind our wall, looking through the windows, looking through the lattices.
Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
10 Behold my beloved speaketh to me: Arise, make haste, my love, my dove, my beautiful one, and come.
Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
11 For winter is now past, the rain is over and gone.
For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
12 The flowers have appeared in our land, the time of pruning is come: the voice of the turtle is heard in our land:
Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
13 The fig tree hath put forth her green figs: the vines in flower yield their sweet smell. Arise, my love, my beautiful one, and come:
Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
14 My dove in the clefts of the rock, in the hollow places of the wall, shew me thy face, let thy voice sound in my ears: for thy voice is sweet, and thy face comely.
Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
15 Catch us the little foxes that destroy the vines: for our vineyard hath flourished.
«Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
16 My beloved to me, and I to him who feedeth among the lilies,
Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
17 Till the day break, and the shadows retire. Return: be like, my beloved, to a roe, or to a young hart upon the mountains of Bether.
«Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
