Luke 14
1 And it came to pass, when Jesus went into the house of one of the chief of the Pharisees, on the sabbath day, to eat bread, that they watched him.
Ein kviledag hende det, at Jesus kom heim til ein av dei øvste farisæarane og skulde halda måltid der, og dei gjætte på honom.
2 And behold, there was a certain man before him that had the dropsy.
Best det var, såg han framfor seg ein mann som hadde vatssotti.
3 And Jesus answering, spoke to the lawyers and Pharisees, saying: Is it lawful to heal on the sabbath day?
Då tok han til ords og spurde dei lovkunnige og farisæarane: «Er det rett å lækja um kviledagen, eller er det ikkje?»
4 But they held their peace. But he taking him, healed him, and sent him away.
Dei tagde. Då tok han burt på mannen og lækte honom, og let honom ganga.
5 And answering them, he said: Which of you shall have an ass or an ox fall into a pit, and will not immediately draw him out, on the sabbath day?
Og til dei andre sagde han: «Kven av dykk dreg ikkje straks upp att son sin eller uksen sin, dersom dei dett nedi ein brunn på ein kviledag?»
6 And they could not answer him to these things.
Men dei var’kje god til å svara honom noko på det.
7 And he spoke a parable also to them that were invited, marking how they chose the first seats at the table, saying to them:
Då han gådde korleis gjesterne valde seg ut dei øvste sæti, sagde han deim denne likningi:
8 When thou art invited to a wedding, sit not down in the first place, lest perhaps one more honourable than thou be invited by him:
«Når nokon hev bede deg til brudlaups, so set deg ikkje øvst ved bordet! For det kunde henda at ein gjævare enn du var beden,
9 And he that invited thee and him, come and say to thee, Give this man place: and then thou begin with shame to take the lowest place.
og at den som hadde bede dykk båe, kom og sagde til deg: «Gjev rom åt denne mannen!» og då fekk du den skammi at du laut setja deg nedst.
10 But when thou art invited, go, sit down in the lowest place; that when he who invited thee, cometh, he may say to thee: Friend, go up higher. Then shalt thou have glory before them that sit at table with thee.
Nei, når du er beden ein stad, so gakk og set deg på det nedste romet! Når han so kjem han som hev bede deg, segjer han til deg: «Flytt deg høgre upp, venen min! Då fær du æra hjå alle deim som sit til bords med deg.
11 Because every one that exalteth himself, shall be humbled; and he that humbleth himself, shall be exalted.
For kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
12 And he said to him also that had invited him: When thou makest a dinner or a supper, call not thy friends, nor thy brethren, nor thy kinsmen, nor thy neighbours who are rich; lest perhaps they also invite thee again, and a recompense be made to thee.
So sagde han og til den som hadde bede honom åt seg: «Når du vil gjera eit middags- eller kveldslag, so bed ikkje venerne eller brørne eller skyldfolket ditt eller rike grannar! For dei kjem til å beda deg att, so du fær lika for det du hev gjort.
13 But when thou makest a feast, call the poor, the maimed, the lame, and the blind;
Nei, når du gjer gjestebod, so bed fatige, kryplingar, halte, blinde!
14 And thou shalt be blessed, because they have not wherewith to make thee recompense: for recompense shall be made thee at the resurrection of the just.
Då vert du sæl; for dei hev ingen ting å gjeva deg att, men du fær lika for det når dei rettferdige stend upp att.»
15 When one of them that sat at table with him, had heard these things, he said to him: Blessed is he that shall eat bread in the kingdom of God.
Ein av dei andre bordgjesterne sagde då han høyrde det: «Sæl den som fær sitja til bords i Guds rike!»
16 But he said to him: A certain man made a great supper, and invited many.
Då svara han: «Det var ein gong ein mann som vilde gjera eit stort gjestebod, og bad mange.
17 And he sent his servant at the hour of supper to say to them that were invited, that they should come, for now all things are ready.
Då tidi kom at gjestebodet skulde vera, sende han sveinen sin i veg for å segja til dei bedne: «Kom! No er det ferdigt!»
18 And they began all at once to make excuse. The first said to him: I have bought a farm, and I must needs go out and see it: I pray thee, hold me excused.
Då tok dei til å beda seg undan, alle som ein. Den fyrste sagde: «Eg hev kjøpt ein jordveg, og er nøydd til å ganga ut og sjå på honom. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
19 And another said: I have bought five yoke of oxen, and I go to try them: I pray thee, hold me excused.
Ein annan sagde: «Eg hev kjøpt fem par uksar, og no skal eg av og prøva deim. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
20 And another said: I have married a wife, and therefore I cannot come.
Endå ein annan mann sagde: Eg hev teke meg ei kona; difor kann eg ikkje koma.»
21 And the servant returning, told these things to his lord. Then the master of the house, being angry, said to his servant: Go out quickly into the streets and lanes of the city, and bring in hither the poor, and the feeble, and the blind, and the lame.
Sveinen kom og sagde det med herren sin. Då vart husbonden harm og sagde til sveinen: «Gakk snøgt ut på gatorne og stræti i byen, og før hit alle tiggarar og kryplingar og blinde og halte!»
22 And the servant said: Lord, it is done as thou hast commanded, and yet there is room.
Sveinen sagde: «Herre, det er gjort som du sagde, og det er endå rom.»
23 And the Lord said to the servant: Go out into the highways and hedges, and compel them to come in, that my house may be filled.
«Gakk ut på vegarne og ved gjerdi, » svara herren, «og nøyd deim til å koma inn, so huset mitt vert fullt!
24 But I say unto you, that none of those men that were invited, shall taste of my supper.
For eg segjer dykk at ingen av dei mennerne som vart bedne, skal smaka min gjestebodskost.»»
25 And there went great multitudes with him. And turning, he said to them:
Det fylgde mykje folk med honom, og han snudde seg og sagde til deim:
26 If any man come to me, and hate not his father, and mother, and wife, and children, and brethren, and sisters, yea and his own life also, he cannot be my disciple.
«Um nokon kjem til meg og hatar ikkje far og mor og kona og born og brør og syster, ja, endå sitt eige liv, so kann han ikkje vera min læresvein.
27 And whosoever doth not carry his cross and come after me, cannot be my disciple.
Den som ikkje ber krossen sin og kjem etter meg, kann ikkje vera min læresvein.
28 For which of you having a mind to build a tower, doth not first sit down, and reckon the charges that are necessary, whether he have wherewithal to finish it:
Vil nokon av dykk byggja eit tårn, tur han’kje då fyrst set seg ned og reknar etter kva det vil kosta, um han hev nok til å fullføra det.
29 Lest, after he hath laid the foundation, and is not able to finish it, all that see it begin to mock him,
For hev han lagt grunnsteinarne, og ikkje er god til å gjera det ferdigt, so tek alle som ser det til å gjera narr av honom og segja:
30 Saying: This man began to build, and was not able to finish.
«Den mannen tok til å byggja, og var’kje god til å gjera det ferdigt!»
31 Or what king, about to go to make war against another king, doth not first sit down, and think whether he be able, with ten thousand, to meet him that, with twenty thousand, cometh against him?
Eller um ein konge vil draga ut i strid mot ein annan konge, tru han’kje då fyrst set seg ned og slær yver um han med ti tusund mann kann møta ein som kjem imot han med tjuge tusund?
32 Or else, whilst the other is yet afar off, sending an embassy, he desireth conditions of peace.
Og kann han ikkje, so gjer han av ei sendeferd og tingar um fred, med hin endå er langt burte.
33 So likewise every one of you that doth not renounce all that he possesseth, cannot be my disciple.
Soleis kann ingen av dykk vera min læresvein, utan han segjer frå seg alt det han hev.
34 Salt is good. But if the salt shall lose its savour, wherewith shall it be seasoned?
Salt er ein god ting; men vert saltet og dove, kva skal so det kryddast med?
35 It is neither profitable for the land nor for the dunghill, but shall be cast out. He that hath ears to hear, let him hear.
Det duger korkje i mold eller møk; dei kastar det ut. Høyr etter, kvar som høyra kann!»
