Acts 15
1 And some coming down from Judea, taught the brethren: That except you be circumcised after the manner of Moses, you cannot be saved.
Og det kom nokre ned frå Judæa og lærde brørne: «Dersom de ikkje vert umskorne etter Mose sedvane, so kann de ikkje verta frelste.»
2 And when Paul and Barnabas had no small contest with them, they determined that Paul and Barnabas, and certain others of the other side, should go up to the apostles and priests to Jerusalem about this question.
Då der no vart strid, og Paulus og Barnabas kom i ikkje so lite ordskifte med deim, tok dei den råd at Paulus og Barnabas og nokre andre av deim skulde fara upp til apostlarne og dei eldste i Jerusalem for dette spursmålet skuld.
3 They therefore being brought on their way by the church, passed through Phenice, and Samaria, relating the conversion of the Gentiles; and they caused great joy to all the brethren.
Kyrkjelyden fylgde deim eit stykke på veg, og so drog dei gjenom Fønikia og Samaria og fortalde um korleis heidningarne hadde vendt um; og dei gjorde alle brørne stor gleda.
4 And when they were come to Jerusalem, they were received by the church, and by the apostles and ancients, declaring how great things God had done with them.
Og då dei nådde fram til Jerusalem, vart dei fagna av kyrkjelyden og apostlarne og dei eldste, og dei fortalde kor store ting Gud hadde gjort ved deim.
5 But there arose some of the sect of the Pharisees that believed, saying: They must be circumcised, and be commanded to observe the law of Moses.
Men det reiste seg nokre av farisæarflokken som hadde teke ved trui, og sagde: «Ein må umskjera deim og påleggja deim å halda Mose lov.»
6 And the apostles and ancients assembled to consider of this matter.
Apostlarne og dei eldste kom då saman og skulde rådleggja um denne saki.
7 And when there had been much disputing, Peter, rising up, said to them: Men, brethren, you know, that in former days God made choice among us, that by my mouth the Gentiles should hear the word of the gospel, and believe.
Då det so vart eit kvast ordskifte, stod Peter upp og sagde til deim: «Brør! de veit at Gud for lenge sidan gjorde det utval millom dykk, at ved min munn skulde heidningarne få høyra ordet um evangeliet og koma til trui.
8 And God, who knoweth the hearts, gave testimony, giving unto them the Holy Ghost, as well as to us;
Og Gud, som kjenner hjarto, han vitna for deim, då han gav deim den Heilage Ande liksom oss;
9 And put no difference between us and them, purifying their hearts by faith.
og inkje skil gjorde han på oss og deim, med di han ved trui reinsa hjarto deira.
10 Now therefore, why tempt you God to put a yoke upon the necks of the disciples, which neither our fathers nor we have been able to bear?
Kvi freistar de då Gud no med å leggja på nakken til læresveinarne eit ok som korkje federne våre eller me orka å bera?
11 But by the grace of the Lord Jesus Christ, we believe to be saved, in like manner as they also.
Men ved Herren Jesu nåde trur me at me vert frelste, på same måten som dei.»
12 And all the multitude held their peace; and they heard Barnabas and Paul telling what great signs and wonders God had wrought among the Gentiles by them.
Då tagde heile mengdi, og dei høyrde på Barnabas og Paulus, som fortalde kor store teikn og under Gud hadde gjort millom heidningarne ved deim.
13 And after they had held their peace, James answered, saying: Men, brethren, hear me.
Og då dei hadde slutta å tala, tok Jakob til ords og sagde: «Brør, høyr på meg!
14 Simon hath related how God first visited to take of the Gentiles a people to his name.
Simeon hev fortalt korleis Gud frå det fyrste såg til å få seg eit folk av heidningar for sitt namn.
15 And to this agree the words of the prophets, as it is written:
Og med dette samstavast profetordi, so som det stend skrive:
16 After these things I will return, and will rebuild the tabernacle of David, which is fallen down; and the ruins thereof I will rebuild, and I will set it up:
«Deretter vil eg venda tilbake og byggja upp att Davids nedfalne hytta, og det som er nedrive av henne, vil eg byggja upp att, og nyreisa det,
17 That the residue of men may seek after the Lord, and all nations upon whom my name is invoked, saith the Lord, who doth these things.
so dei andre menneskje skal søkja Herren, ja, alle heidningfolki som mitt namn er nemnt yver, » segjer Herren, som gjer dette,
som han veit um frå æveleg tid. (aiōn g165)
19 For which cause I judge that they, who from among the Gentiles are converted to God, are not to be disquieted.
Difor dømer eg at ein ikkje skal tyngja deim av heidningarne som umvender seg til Gud,
20 But that we write unto them, that they refrain themselves from the pollutions of idols, and from fornication, and from things strangled, and from blood.
men skriva til deim at dei skal halda seg frå ureinskap ved avgudar og frå hor og frå det som er strøypt og frå blod.
21 For Moses of old time hath in every city them that preach him in the synagogues, where he is read every sabbath.
For Moses hev frå gamle dagar i kvar by deim som forkynner honom, då han vert upplesen i synagogorne kvar kviledag.»
22 Then it pleased the apostles and ancients, with the whole church, to choose men of their own company, and to send to Antioch, with Paul and Barnabas, namely, Judas, who was surnamed Barsabas, and Silas, chief men among the brethren.
Då vedtok apostlarne og dei eldste saman med heile kyrkjelyden å velja ut menner millom seg og senda deim til Antiokia med Paulus og Barnabas: det var Judas, med tilnamnet Barsabbas, og Silas, som var høgvyrde menner millom brørne.
23 Writing by their hands: The apostles and ancients, brethren, to the brethren of the Gentiles that are at Antioch, and in Syria and Cilicia, greeting.
Og dei skreiv dette med deim: «Apostlarne og dei eldste og brørne helsar brørne av heidningarne i Antiokia og Syria og Kilikia.
24 Forasmuch as we have heard, that some going out from us have troubled you with words, subverting your souls; to whom we gave no commandment:
Etter di me hev høyrt at nokre som er komne frå oss, hev skræmt dykk upp ved sin tale og uroa sjælerne dykkar - me hev ikkje gjeve deim noko pålegg -
25 It hath seemed good to us, being assembled together, to choose out men, and to send them unto you, with our well beloved Barnabas and Paul:
so hev me samrådde vedteke å velja ut nokre menner og senda deim til dykk saman med våre kjære brør Barnabas og Paulus,
26 Men that have given their lives for the name of our Lord Jesus Christ.
menner som hev våga livet sitt for vår Herre Jesu Kristi namn.
27 We have sent therefore Judas and Silas, who themselves also will, by word of mouth, tell you the same things.
Me hev då sendt Judas og Silas, som og munnleg skal kunngjera det same.
28 For it hath seemed good to the Holy Ghost and to us, to lay no further burden upon you than these necessary things:
For den Heilage Ande og me hev vedteke at me ikkje vil leggja nokor byrd på dykk utyver desse naudturvelege ting:
29 That you abstain from things sacrificed to idols, and from blood, and from things strangled, and from fornication; from which things keeping yourselves, you shall do well. Fare ye well.
at de held dykk frå avgudsoffer og blod og det strøypte og hor; og de vil finna dykk vel ved å vara dykk for desse ting. Liv vel!»
30 They therefore being dismissed, went down to Antioch; and gathering together the multitude, delivered the epistle.
Då no desse var sende av stad, kom dei til Antiokia, og dei kalla heile kyrkjelyden saman og gav deim brevet.
31 Which when they had read, they rejoiced for the consolation.
Då dei hadde lese det, vart dei glade yver den trøysti.
32 But Judas and Silas, being prophets also themselves, with many words comforted the brethren, and confirmed them.
Judas og Silas, som sjølv var profetar, trøysta brørne med mange ord og styrkte deim,
33 And after they had spent some time there, they were let go with peace by the brethren, unto them that had sent them.
og då dei hadde vore der ei tid, let brørne deim fara med fred til deim som hadde sendt deim.
34 But it seemed good unto Silas to remain there; and Judas alone departed to Jerusalem.
Silas rådde seg til å vera der.
35 And Paul and Barnabas continued at Antioch, teaching and preaching, with many others, the word of the Lord.
Men Paulus og Barnabas drygde i Antiokia og lærde og forkynte Herrens ord ved evangeliet saman med mange andre.
36 And after some days, Paul said to Barnabas: Let us return and visit our brethren in all the cities wherein we have preached the word of the Lord, to see how they do.
Men etter nokre dagar sagde Paulus til Barnabas: «Lat oss gjera ferdi upp att og sjå til våre brør i kvar by der me forkynte Herrens ord, korleis dei hev det!»
37 And Barnabas would have taken with them John also, that was surnamed Mark;
Barnabas rådde til å taka Johannes med, som var kalla Markus.
38 But Paul desired that he (as having departed from them out of Pamphylia, and not gone with them to the work) might not be received.
Men Paulus tykte ikkje dei skulde taka honom med, som hadde skilt seg frå deim i Pamfylia og ikkje gjenge med deim til deira gjerning.
39 And there arose a dissension, so that they departed one from another; and Barnabas indeed taking Mark, sailed to Cyprus.
Det kom då til ein kvass strid, so dei skildest frå kvarandre, og Barnabas tok Markus med seg og siglde av til Kypern.
40 But Paul choosing Silas, departed, being delivered by the brethren to the grace of God.
Men Paulus valde Silas til fylgjesvein og drog ut etter at brørne hadde gjeve honom yver til Herrens nåde.
41 And he went through Syria and Cilicia, confirming the churches, commanding them to keep the precepts of the apostles and the ancients.
Og han for gjenom Syria og Kilikia og styrkte kyrkjelydarne.
