Luke 19
1 And he entered and passed through Jericho.
Og han kom inn i Jeriko og drog igjennem byen.
2 And behold, [there was] a man by name called Zacchaeus, and he was chief tax-gatherer, and he was rich.
Og se, der var en mann som hette Sakkeus; han var overtolder og en rik mann.
3 And he sought to see Jesus who he was: and he could not for the crowd, because he was little in stature.
Og han søkte å få se hvem som var Jesus, og han kunde ikke komme til for folket, for han var liten av vekst.
4 And running on before, he got up into a sycamore that he might see him, for he was going to pass that [way].
Da sprang han i forveien og steg op i et morbærtre for å få se ham; for hans vei gikk der forbi.
5 And when he came up to the place, Jesus looked up and saw him, and said to him, Zacchaeus, make haste and come down, for to-day I must remain in thy house.
Og da Jesus kom til stedet, så han op og sa til ham: Sakkeus! skynd dig og stig ned! for idag skal jeg bli i ditt hus.
6 And he made haste and came down, and received him with joy.
Og han skyndte sig og steg ned, og tok imot ham med glede.
7 And all murmured when they saw [it], saying, He has turned in to lodge with a sinful man.
Og da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn for å ta herberge hos en syndig mann!
8 But Zacchaeus stood and said to the Lord, Behold, Lord, the half of my goods I give to the poor, and if I have taken anything from any man by false accusation, I return [him] fourfold.
Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av mitt gods gir jeg de fattige, og har jeg presset penger ut av nogen, gir jeg det firdobbelt igjen.
9 And Jesus said to him, To-day salvation is come to this house, inasmuch as he also is a son of Abraham;
Og Jesus sa om ham: Idag er frelse blitt dette hus til del, eftersom og han er en Abrahams sønn;
10 for the Son of man has come to seek and to save that which is lost.
for Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.
11 But as they were listening to these things, he added and spake a parable, because he was near to Jerusalem and they thought that the kingdom of God was about to be immediately manifested.
Mens de hørte på dette, la han også en lignelse til, fordi han var nær ved Jerusalem, og de tenkte at Guds rike straks skulde komme til syne.
12 He said therefore, A certain high-born man went to a distant country to receive for himself a kingdom and return.
Han sa da: En mann av høi byrd drog til et land langt borte for å få kongemakt og så komme tilbake igjen.
13 And having called his own ten bondmen, he gave to them ten minas, and said to them, Trade while I am coming.
Han kalte da ti av sine tjenere for sig, og gav dem ti pund og sa: Kjøpslå med dem til jeg kommer igjen.
14 But his citizens hated him, and sent an embassy after him, saying, We will not that this [man] should reign over us.
Men hans landsmenn hatet ham, og skikket sendemenn avsted efter ham og lot si: Vi vil ikke at denne mann skal være konge over oss.
15 And it came to pass on his arrival back again, having received the kingdom, that he desired these bondmen to whom he gave the money to be called to him, in order that he might know what every one had gained by trading.
Og det skjedde da han hadde fått kongemakten og kom tilbake, da bød han at de tjenere han hadde gitt pengene, skulde kalles for ham, forat han kunde få vite hvad hver av dem hadde vunnet.
16 And the first came up, saying, [My] Lord, thy mina has produced ten minas.
Da kom den første frem og sa: Herre! ditt pund har kastet av sig ti pund.
17 And he said to him, Well [done], thou good bondman; because thou hast been faithful in that which is least, be thou in authority over ten cities.
Og han sa til ham: Vel, du gode tjener! fordi du har vært tro i det små, skal du råde over ti byer.
18 And the second came, saying, [My] Lord, thy mina has made five minas.
Og den annen kom og sa: Herre! ditt pund har gitt fem pund.
19 And he said also to this one, And thou, be over five cities.
Også til denne sa han: Vær du herre over fem byer!
20 And another came, saying, [My] Lord, lo, [there is] thy mina, which I have kept laid up in a towel.
Og en annen kom og sa: Herre! se her er ditt pund, som jeg har hatt liggende i et tørklæ;
21 For I feared thee because thou art a harsh man: thou takest up what thou hast not laid down, and thou reapest what thou hast not sowed.
for jeg fryktet for dig, fordi du er en streng mann; du tar op det du ikke la ned, og høster det du ikke sådde.
22 He says to him, Out of thy mouth will I judge thee, wicked bondman: thou knewest that I am a harsh man, taking up what I have not laid down and reaping what I have not sowed.
Han sier til ham: Efter din egen munn dømmer jeg dig, du dårlige tjener! Du visste at jeg er en streng mann, som tar op det jeg ikke la ned, og høster det jeg ikke sådde;
23 And why didst thou not give my money to [the] bank; and I should have received it, at my coming, with interest?
hvorfor satte du da ikke mine penger ut hos pengevekslerne? Så hadde jeg, når jeg kom, fått dem tilbake med renter.
24 And he said to those that stood by, Take from him the mina and give [it] to him who has the ten minas.
Og han sa til dem som stod ved hans side: Ta pundet fra ham og gi det til ham som har de ti pund!
25 And they said to him, Lord, he has ten minas.
- De sa til ham: Herre! han har jo ti pund! -
26 For I say unto you, that to every one that has shall be given; but from him that has not, that even which he has shall be taken from him.
Jeg sier eder at hver den som har, ham skal gis; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.
27 Moreover those mine enemies, who would not [have] me to reign over them, bring them here and slay [them] before me.
Men disse mine fiender som ikke vilde at jeg skulde være konge over dem, før dem hit og hugg dem ned for mine øine!
28 And having said these things, he went on before, going up to Jerusalem.
Og da han hadde sagt dette, drog han videre foran dem på sin vandring op til Jerusalem.
29 And it came to pass as he drew near to Bethphage and Bethany at the mountain called [the mount] of Olives, he sent two of his disciples,
Og det skjedde da han kom nær til Betfage og Betania, til det berg som kalles Oljeberget, da sendte han to av sine disipler avsted og sa:
30 saying, Go into the village over against [you], in which ye will find, on entering it, a colt tied up, on which no [child] of man ever sat at any time: loose it and lead it [here].
Gå bort til den by som ligger rett for oss! Når I kommer inn i den, skal I finne en fole bundet, som intet menneske har sittet på; løs den og før den hit!
31 And if any one ask you, Why do ye loose [it]? thus shall ye say to him, Because the Lord has need of it.
Og dersom nogen spør eder: Hvorfor løser I den? da skal I si så: Herren har bruk for den.
32 And they that were sent, having gone their way, found as he had said to them.
Så gikk de utsendte avsted, og de fant det så som han hadde sagt dem.
33 And as they were loosing the colt, its masters said to them, Why loose ye the colt?
Og da de løste folen, sa dens eiermenn til dem: Hvorfor løser I folen?
34 And they said, Because the Lord has need of it.
De sa: Herren har bruk for den.
35 And they led it to Jesus; and having cast their own garments on the colt, they put Jesus on [it].
Og de førte den til Jesus, og de la sine klær på folen og lot Jesus sette sig på den.
36 And as he went, they strewed their clothes in the way.
Da han nu drog frem, bredte de sine klær under ham på veien.
37 And as he drew near, already at the descent of the mount of Olives, all the multitude of the disciples began, rejoicing, to praise God with a loud voice for all the works of power which they had seen,
Men da han allerede var nær ved nedgangen fra Oljeberget, begynte hele disippel-flokken glad å love Gud med høi røst for alle de kraftige gjerninger de hadde sett, og sa:
38 saying, Blessed the King that comes in the name of [the] Lord: peace in heaven, and glory in the highest.
Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høieste!
39 And some of the Pharisees from the crowd said to him, Teacher, rebuke thy disciples.
Og nogen av fariseerne blandt mengden sa til ham: Mester! irettesett dine disipler!
40 And he answering said to them, I say unto you, If these shall be silent, the stones will cry out.
Men han svarte og sa til dem: Jeg sier eder: Om disse tier, skal stenene rope.
41 And as he drew near, seeing the city, he wept over it,
Og da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa:
42 saying, If thou hadst known, even thou, even at least in this thy day, the things that are for thy peace: but now they are hid from thine eyes;
Visste også du, om enn først på denne din dag, hvad som tjener til din fred! Men nu er det skjult for dine øine.
43 for days shall come upon thee, that thine enemies shall make a palisaded mound about thee, and shall close thee around, and keep thee in on every side,
For de dager skal komme over dig da dine fiender skal kaste en voll op om dig og kringsette dig og trenge dig fra alle sider,
44 and shall lay thee even with the ground, and thy children in thee; and shall not leave in thee a stone upon a stone: because thou knewest not the season of thy visitation.
og slå dig til jorden og dine barn i dig, og ikke levne sten på sten i dig, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.
45 And entering into the temple, he began to cast out those that sold and bought in it,
Og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som drev handel der,
46 saying to them, It is written, My house is a house of prayer, but ye have made it a den of robbers.
og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal være et bedehus. Men I har gjort det til en røverhule.
47 And he was teaching day by day in the temple: and the chief priests and the scribes and the chief of the people sought to destroy him,
Og han lærte daglig i templet. Men yppersteprestene og de skriftlærde og de første blandt folket søkte å få ryddet ham av veien.
48 and did not find what they could do, for all the people hung on him to hear.
Og de fant ikke ut hvad de skulde gjøre; for hele folket hang ved ham og hørte på ham.
