Luke 18
1 And he spoke also a parable to them to the purport that they should always pray and not faint,
Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
2 saying, There was a judge in a city, not fearing God and not respecting man:
«I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
3 and there was a widow in that city, and she came to him, saying, Avenge me of mine adverse party.
I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
4 And he would not for a time; but afterwards he said within himself, If even I fear not God and respect not man,
Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
5 at any rate because this widow annoys me I will avenge her, that she may not by perpetually coming completely harass me.
so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
6 And the Lord said, Hear what the unjust judge says.
Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
7 And shall not God at all avenge his elect, who cry to him day and night, and he bears long as to them?
«skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
8 I say unto you that he will avenge them speedily. But when the Son of man comes, shall he indeed find faith on the earth?
Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
9 And he spoke also to some, who trusted in themselves that they were righteous and made nothing of all the rest [of men], this parable:
Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
10 Two men went up into the temple to pray; the one a Pharisee, and the other a tax-gatherer.
«Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
11 The Pharisee, standing, prayed thus to himself: God, I thank thee that I am not as the rest of men, rapacious, unjust, adulterers, or even as this tax-gatherer.
Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
12 I fast twice in the week, I tithe everything I gain.
Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
13 And the tax-gatherer, standing afar off, would not lift up even his eyes to heaven, but smote upon his breast, saying, O God, have compassion on me, the sinner.
Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
14 I say unto you, This [man] went down to his house justified rather than that [other]. For every one who exalts himself shall be humbled, and he that humbles himself shall be exalted.
Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
15 And they brought to him also infants that he might touch them, but the disciples when they saw [it] rebuked them.
Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
16 But Jesus calling them to [him] said, Suffer little children to come to me, and do not forbid them, for of such is the kingdom of God.
men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
17 Verily I say to you, Whosoever shall not receive the kingdom of God as a little child shall in no wise enter therein.
Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
18 And a certain ruler asked him saying, Good teacher, having done what, shall I inherit eternal life? (aiōnios g166)
Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
19 But Jesus said to him, Why callest thou me good? There is none good but one, God.
«Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
20 Thou knowest the commandments: Do not commit adultery, Do not kill, Do not steal, Do not bear false witness, Honour thy father and thy mother.
Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
21 And he said, All these things have I kept from my youth.
«Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
22 And when Jesus had heard this, he said to him, One thing is lacking to thee yet: Sell all that thou hast and distribute to the poor, and thou shalt have treasure in the heavens, and come, follow me.
Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
23 But when he heard this he became very sorrowful, for he was very rich.
Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
24 But when Jesus saw that he became very sorrowful, he said, How difficultly shall those who have riches enter into the kingdom of God;
Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
25 for it is easier for a camel to enter through a needle's eye than for a rich man to enter into the kingdom of God.
Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
26 And those who heard it said, And who can be saved?
«Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
27 But he said, The things that are impossible with men are possible with God.
Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
28 And Peter said, Behold, we have left all things and have followed thee.
«Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
29 And he said to them, Verily I say to you, There is no one who has left home, or parents, or brethren, or wife, or children, for the kingdom of God's sake,
Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
31 And he took the twelve to [him] and said to them, Behold, we go up to Jerusalem, and all things that are written of the Son of man by the prophets shall be accomplished;
So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
32 for he shall be delivered up to the nations, and shall be mocked, and insulted, and spit upon.
Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
33 And when they have scourged [him] they will kill him; and on the third day he will rise again.
og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
34 And they understood nothing of these things. And this word was hidden from them, and they did not know what was said.
Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
35 And it came to pass when he came into the neighbourhood of Jericho, a certain blind man sat by the wayside begging.
Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
36 And when he heard the crowd passing, he inquired what this might be.
Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
37 And they told him that Jesus the Nazaraean was passing by.
Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
38 And he called out saying, Jesus, Son of David, have mercy on me.
Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
39 And those [who were] going before rebuked him that he might be silent; but he cried out so much the more, Son of David, have mercy on me.
Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
40 And Jesus stood still, and commanded him to be led to him. And when he drew nigh he asked him [saying],
Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
41 What wilt thou that I shall do to thee? And he said, Lord, that I may see.
«Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
42 And Jesus said to him, See: thy faith has healed thee.
«No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
43 And immediately he saw, and followed him, glorifying God. And all the people when they saw [it] gave praise to God.
Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
