Psalms 142

1 Maschil. Of David. A prayer when he was in the hole of the rock. The sound of my cry went up to the Lord; with my voice I made my prayer for grace to the Lord.

Ein salme til lærdom av David då han var i helleren, ei bøn. Med røysti mi ropar eg til Herren, med røysti bed eg inderleg til Herren.

2 I put all my sorrows before him; and made clear to him all my trouble.

Eg renner ut mi sorg for hans åsyn, for hans åsyn segjer eg fram mi naud.

3 When my spirit is overcome, your eyes are on my goings; nets have been secretly placed in the way in which I go.

Når mi ånd vanmegtast i meg, so kjenner då du min stig; på den veg eg skal ferdast, hev dei løynt snaror for meg.

4 Looking to my right side, I saw no man who was my friend: I had no safe place; no one had any care for my soul.

Skoda til mi høgre sida og sjå! Det er ingen som kjennest ved meg; all livd er burte frå meg, ingen spør etter mi sjæl.

5 I have made my cry to you, O Lord; I have said, You are my safe place, and my heritage in the land of the living.

Eg ropar til deg, Herre! Eg segjer: «Du er mi livd, min lut i landet åt dei livande.»

6 Give ear to my cry, for I am made very low: take me out of the hands of my haters, for they are stronger than I.

Agta på mitt klagerop, for eg er ovleg arm! Fria meg frå mine forfylgjarar, for dei er meg for sterke.

7 Take my soul out of prison, so that I may give praise to your name: the upright will give praise because of me; for you have given me a full reward.

Før mi sjæl or fengslet, so eg kann lova ditt namn! Kring meg skal dei rettferdige samla seg, når du gjer vel imot meg.