Luke 15
1 Now all the publicans and sinners were drawing near unto him to hear him.
Alle tollmenner og syndarar heldt seg nær innåt Jesus og lydde på honom.
2 And both the Pharisees and the scribes murmured, saying, This man receiveth sinners, and eateth with them.
Men farisæarane og dei skriftlærde murra og sagde seg imillom: «Den mannen tek imot syndarar, og et i lag med deim!»
3 And he spake unto them this parable, saying,
Då sagde han deim denne likningi:
4 What man of you, having a hundred sheep, and having lost one of them, doth not leave the ninety and nine in the wilderness, and go after that which is lost, until he find it?
Um ein av dykk hev hundrad sauer og misser ein av deim, let han’kje då dei ni og nitti vera att i beitemarki, og gjeng av og leitar etter den han hev mist, til han finn honom?
5 And when he hath found it, he layeth it on his shoulders, rejoicing.
Og når han hev funne honom, er han glad og tek honom på herdarne sine;
6 And when he cometh home, he calleth together his friends and his neighbors, saying unto them, Rejoice with me, for I have found my sheep which was lost.
og med same han kjem heim, kallar han i hop vener og grannar, og segjer til deim: «Gled dykk med meg! Eg hev funne sauen eg hadde mist.
7 I say unto you, that even so there shall be joy in heaven over one sinner that repenteth, [more] than over ninety and nine righteous persons, who need no repentance.
Eg segjer dykk: Soleis er det gleda i himmelen yver ein syndar som vender um, meir enn yver ni og nitti rettferdige som ikkje treng umvending.
8 Or what woman having ten pieces of silver, if she lose one piece, doth not light a lamp, and sweep the house, and seek diligently until she find it?
Eller um ei kvinna hev ti sylvpeningar, og misser ein av deim, kveikjer ho’kje då ljos og sopar huset og leitar trottugt, til dess ho finn honom?
9 And when she hath found it, she calleth together her friends and neighbors, saying, Rejoice with me, for I have found the piece which I had lost.
Og når ho hev funne honom, kallar ho i hop vener og grannkonor og segjer: «Gled dykk med meg! Eg hev funne peningen eg hadde mist.»
10 Even so, I say unto you, there is joy in the presence of the angels of God over one sinner that repenteth.
Soleis, segjer eg dykk, vert det gleda på Guds englar yver ein syndar som vender um.»
11 And he said, A certain man had two sons:
So sagde han: «Det var ein gong ein mann som hadde tvo søner.
12 and the younger of them said to his father, Father, give me the portion of [thy] substance that falleth to me. And he divided unto them his living.
Den yngste av deim sagde til faren: «Far, lat meg få den luten av buet som fell på meg!» So skifte han midelen millom deim.
13 And not many days after, the younger son gathered all together and took his journey into a far country; and there he wasted his substance with riotous living.
Det var’kje mange dagarne lidne, so samla den yngste sonen alt sitt og for langt burt til eit anna land. Der gav han seg i ulivnad, og øydde upp det han åtte.
14 And when he had spent all, there arose a mighty famine in that country; and he began to be in want.
Då han hadde sett til alt, vart det uår og svolt der i landet, og han tok til å lida naud.
15 And he went and joined himself to one of the citizens of that country; and he sent him into his fields to feed swine.
So tydde han seg til ein av mennerne i landet, og han sende honom ut på markerne sine; der skulde han gjæta svin.
16 And he would fain have filled his belly with the husks that the swine did eat: and no man gave unto him.
Og han var huga til å fylla buken sin med skolmerne som svini åt av, og ingen gav honom noko.
17 But when he came to himself he said, How many hired servants of my father’s have bread enough and to spare, and I perish here with hunger!
Då gjekk han i seg sjølv og sagde: «Kor mange leigekarar heime hjå far min hev ikkje fullt upp av mat, med eg held på å svelta i hel her!
18 I will arise and go to my father, and will say unto him, Father, I have sinned against heaven, and in thy sight:
Eg vil taka i veg og ganga heim til far min og segja til honom: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg!
19 I am no more worthy to be called thy son: make me as one of thy hired servants.
Eg er’kje verd å kallast son din lenger; lat meg få vera som ein av leigekararne dine!»»
20 And he arose, and came to his father. But while he was yet afar off, his father saw him, and was moved with compassion, and ran, and fell on his neck, and kissed him.
So tok han i vegen og gjekk heim til far sin. Med han endå var langt burte, vart far hans var honom, og ynkast inderleg; han sprang imot honom og kasta seg um halsen på honom og kysste honom.
21 And the son said unto him, Father, I have sinned against heaven, and in thy sight: I am no more worthy to be called thy son.
Og sonen sagde: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg; eg er ikkje verd å kallast son din lenger!»
22 But the father said to his servants, Bring forth quickly the best robe, and put it on him; and put a ring on his hand, and shoes on his feet:
Men faren sagde til tenararne sine: «Kom snøgt med ein klædning, den gildaste her er, og hav på honom, og lat han få ring på fingeren og skor på føterne!
23 and bring the fatted calf, [and] kill it, and let us eat, and make merry:
Henta so den gjødde kalven, og slagta honom, so vil me halda måltid og vera glade!
24 for this my son was dead, and is alive again; he was lost, and is found. And they began to be merry.
For denne sonen min var daud og hev livna upp att, var burtkomen og er attfunnen.» So tok dei til å halda gaman.
25 Now his elder son was in the field: and as he came and drew nigh to the house, he heard music and dancing.
Den eldste sonen var utpå marki. Då han gjekk heimetter og kom burtimot huset, høyrde han spel og dans.
26 And he called to him one of the servants, and inquired what these things might be.
Han ropa på ein av drengjerne, og spurde kva det skulde tyda.
27 And he said unto him, Thy brother is come; and thy father hath killed the fatted calf, because he hath received him safe and sound.
«Bror din er komen, » svara drengen, «og far din hev slagta den gjødde kalven, for di han fekk honom frisk heim att.
28 But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
Då vart han harm og vilde ikkje ganga inn. Far hans kom ut og tala blidt til honom;
29 But he answered and said to his father, Lo, these many years do I serve thee, and I never transgressed a commandment of thine; and [yet] thou never gavest me a kid, that I might make merry with my friends:
men han svara far sin so: «No hev eg tent deg so mange år og aldri gjort imot ditt ord, og meg hev du aldri gjeve so mykje som eit kid, so eg kunde gleda meg i hop med venerne mine.
30 but when this thy son came, who hath devoured thy living with harlots, thou killedst for him the fatted calf.
Men når han kjem denne son din, som hev ete upp midelen din i lag med skjøkjor, då slagtar du gjødkalven åt honom.»
31 And he said unto him, Son, thou art ever with me, and all that is mine is thine.
«Du er allstødt hjå meg, barnet mitt, » svara faren, «og alt som mitt er, er ditt.»
32 But it was meet to make merry and be glad: for this thy brother was dead, and is alive [again]; and [was] lost, and is found.
Men no skulde me vera glade og fegne; for denne bror din var daud og hev livna, var burtkomen og er attfunnen!»»
