Luka 15
1 Tamut cong kaminawk hoi kazae kaminawk loe a lok tahngai hanah anih khaeah angzoh o.
Alle tollmenner og syndarar heldt seg nær innåt Jesus og lydde på honom.
2 To naah Farasinawk hoi ca tarik kaminawk mah, Hae kami loe kami zaenawk to kawk moe, nihcae hoi nawnto buh a caak, tiah laisaep o thuih.
Men farisæarane og dei skriftlærde murra og sagde seg imillom: «Den mannen tek imot syndarar, og et i lag med deim!»
3 To naah anih mah nihcae khaeah, hae patahhaih lok hae thuih pae,
Då sagde han deim denne likningi:
4 nangcae thung ih kami maeto mah tuu cumvaito tawnh, to thungah maeto anghmaa ving nahaeloe, qui takawt, takawtto tuunawk to praezaek ah caehtaak ueloe, kanghmaa maeto hnu ai karoek to pakrong mak ai maw?
Um ein av dykk hev hundrad sauer og misser ein av deim, let han’kje då dei ni og nitti vera att i beitemarki, og gjeng av og leitar etter den han hev mist, til han finn honom?
5 A hnuk let naah loe, anghoehaih hoiah angmah ih palaeng nuiah a koeng.
Og når han hev funne honom, er han glad og tek honom på herdarne sine;
6 Im ah a phak naah, ampuinawk hoi imtaeng kaminawk to nawnto a kawk moe, nihcae khaeah, Kanghmaa kaimah ih tuu to ka hnuk let boeh, anghoe o haih ah, tiah a naa.
og med same han kjem heim, kallar han i hop vener og grannar, og segjer til deim: «Gled dykk med meg! Eg hev funne sauen eg hadde mist.
7 Kang thuih o, to baktih toengah dawnpakhuem kangaih ai kami qui takawt, takawtto pongah loe, dawnpakhuem kami zae maeto nuiah van ah anghoe o kue tih.
Eg segjer dykk: Soleis er det gleda i himmelen yver ein syndar som vender um, meir enn yver ni og nitti rettferdige som ikkje treng umvending.
8 To tih ai boeh loe nongpata mah a tawnh ih phoisa dip hato thungah maeto tahmat ving nahaeloe, anih mah hmai paang ueloe, im to pahuih pacoengah, phoisa dip hnu ai karoek to kahoihah pakrong mak ai maw?
Eller um ei kvinna hev ti sylvpeningar, og misser ein av deim, kveikjer ho’kje då ljos og sopar huset og leitar trottugt, til dess ho finn honom?
9 Anih mah phoisa to hnuk naah, angmah ih ampuinawk hoi imtaeng kaminawk to nawnto kawk moe, ka tahmat ih phoisa to ka hnuk boeh, anghoe o haih ah, tiah a naa.
Og når ho hev funne honom, kallar ho i hop vener og grannkonor og segjer: «Gled dykk med meg! Eg hev funne peningen eg hadde mist.»
10 To baktih toengah, Kang thuih o, Sithaw ih van kaminawk hmaa ah dawnpakhuem kazae kami maeto nuiah anghoehaih to oh, tiah a naa.
Soleis, segjer eg dykk, vert det gleda på Guds englar yver ein syndar som vender um.»
11 Anih mah, Kami maeto mah capa hnetto tawnh:
So sagde han: «Det var ein gong ein mann som hadde tvo søner.
12 capa kanawk mah ampa khaeah, Pa, ka toep han koi qawk to na paek ah, tiah a naa. To pongah ampa mah nihnik hanah qawk to pazet pae.
Den yngste av deim sagde til faren: «Far, lat meg få den luten av buet som fell på meg!» So skifte han midelen millom deim.
13 Akra ai ah a capa kanawk loe hmuennawk to lak boih moe, prae kangthla ah caeh; to prae ah a tawnh ih hmuennawk to kanawm acaeng haih boih.
Det var’kje mange dagarne lidne, so samla den yngste sonen alt sitt og for langt burt til eit anna land. Der gav han seg i ulivnad, og øydde upp det han åtte.
14 A tawnh ih hmuennawk to patoh boih pacoengah loe, to prae ah kanung parai takang to thoh; to naah anih loe amtanghaih mah kae.
Då han hadde sett til alt, vart det uår og svolt der i landet, og han tok til å lida naud.
15 Anih loe toksak hanah to ih prae kami maeto khaeah caeh; to kami mah anih to ok pacah hanah angmah ih lawk ah patoeh.
So tydde han seg til ein av mennerne i landet, og han sende honom ut på markerne sine; der skulde han gjæta svin.
16 Anih loe zok amthlam loiah ok mah caak ih canghum mataeng doeh caak han a khit: toe mi mah doeh buh to paek o ai.
Og han var huga til å fylla buken sin med skolmerne som svini åt av, og ingen gav honom noko.
17 To naah anih mah, Kam pa mah patoeh hanah pacae ih tamnanawk mah mataeng doeh nae laek caa laek ai ah caaknaek a tawnh o, kai loe zok kamthlam ah ka paqam tom boeh!
Då gjekk han i seg sjølv og sagde: «Kor mange leigekarar heime hjå far min hev ikkje fullt upp av mat, med eg held på å svelta i hel her!
18 Kang thawk moe, kam pa khaeah ka caeh han, anih khaeah, Pa, van hoi na hmaa ah ka zae boeh,
Eg vil taka i veg og ganga heim til far min og segja til honom: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg!
19 na capa, tiah kawk han doeh kam cuk ai boeh: patoeh han na thlai ih tamna maeto baktiah na omsak ah, tiah ka naa han, tiah a poek.
Eg er’kje verd å kallast son din lenger; lat meg få vera som ein av leigekararne dine!»»
20 Anih loe angthawk moe, ampa khaeah caeh. Toe anih loklam kangthla ah oh naah, ampa mah anih to hnuk, to naah tahmenhaih tawnh pongah cawnh moe, anih to takop pacoengah, a mok.
So tok han i vegen og gjekk heim til far sin. Med han endå var langt burte, vart far hans var honom, og ynkast inderleg; han sprang imot honom og kasta seg um halsen på honom og kysste honom.
21 Capa mah ampa khaeah, Pa, van hoi na mikhnuk ah ka zae boeh, na capa ah kawk han doeh kam cuk ai boeh, tiah a naa.
Og sonen sagde: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg; eg er ikkje verd å kallast son din lenger!»
22 Toe ampa mah a tamnanawk khaeah, Kahoih koek khukbuen to sin oh loe, anih to angkhuk o sak ah; a banpazung ah bantuek to abuen o sak ah loe, a khok ah khokpanai bum to abuen o sak ah:
Men faren sagde til tenararne sine: «Kom snøgt med ein klædning, den gildaste her er, og hav på honom, og lat han få ring på fingeren og skor på føterne!
23 kathawk maitaw to haeah hoi oh loe, bop oh; caa o si loe, nawm o si:
Henta so den gjødde kalven, og slagta honom, so vil me halda måltid og vera glade!
24 hae ka capa loe duek boeh, toe a hing let; anih loe anghmat boeh, toe hnuk let boeh, tiah a naa. Nihcae mah nawmhaih poih to sak o.
For denne sonen min var daud og hev livna upp att, var burtkomen og er attfunnen.» So tok dei til å halda gaman.
25 To naah a capa kacoeh loe lawk ah oh: anih loe angzoh, im phak tom naah loe, katoeng tamoi tuen hoiah hnawhhaih loknawk to a thaih.
Den eldste sonen var utpå marki. Då han gjekk heimetter og kom burtimot huset, høyrde han spel og dans.
26 Anih mah a tamna maeto kawk moe, haeah timaw sak o? tiah dueng.
Han ropa på ein av drengjerne, og spurde kva det skulde tyda.
27 Tamna mah anih khaeah, Nam nawk amlaem let boeh, ngantui ta hoi ngancuem ah phak let boeh pongah, nam pa mah kathawk maitaw to boh pae, tiah a naa.
«Bror din er komen, » svara drengen, «og far din hev slagta den gjødde kalven, for di han fekk honom frisk heim att.
28 A capa kacoeh loe palungphui pongah, imthung ah akun ai: to pongah ampa mah caeh moe, anih to pathloep.
Då vart han harm og vilde ikkje ganga inn. Far hans kom ut og tala blidt til honom;
29 Anih mah ampa khaeah, Khenah, saning hae zetto thung na tok kang sak pae, natuek naah doeh na thuih ih lok to ka aek vai ai to mah, kam puinawk hoi kanawm poihsak hanah maeh caa maeto mataeng doeh nang paek ai:
men han svara far sin so: «No hev eg tent deg so mange år og aldri gjort imot ditt ord, og meg hev du aldri gjeve so mykje som eit kid, so eg kunde gleda meg i hop med venerne mine.
30 toe tangzat zaw kami hoiah nang ih hmuenmaenawk pasaeng boih, hae na capa angzoh naah loe, kathawk maitaw to na boh pae, tiah a naa.
Men når han kjem denne son din, som hev ete upp midelen din i lag med skjøkjor, då slagtar du gjødkalven åt honom.»
31 To naah ampa mah anih khaeah, Ka capa, nang loe kai khaeah na oh poe, ka tawnh ih hmuenmaenawk boih loe nang ih ni.
«Du er allstødt hjå meg, barnet mitt, » svara faren, «og alt som mitt er, er ditt.»
32 Hae nam nawk loe duek boeh, toe a hing let; anih loe anghmat boeh, toe hnuk let boeh pongah, oephaih poih a sak o han oh, tiah a naa.
Men no skulde me vera glade og fegne; for denne bror din var daud og hev livna, var burtkomen og er attfunnen!»»
