Job 3

1 Hae tiah oh pacoengah, Job mah pakha aangh moe, angmah tapenhaih ni to kasae thuih.

Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

2 Job mah hae tiah thuih,

Job tok til orde og sa:

3 ka tapenhaih ni hae amro nasoe, ca nongpa pomh boeh, tiah thuihaih aqum to amro nasoe.

Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

4 To ni to khoving nasoe; ranui bang ih Sithaw mah tidoeh sah pae hmah nasoe; a nuiah aanghaih doeh om hmah nasoe.

Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

5 Vinghaih hoi duekhaih tahlip mah to ani to kai ih ani ni, tiah thui o nasoe; a nuiah tamai amzam nasoe loe, kaving ani mah pazih nasoe.

Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

6 To ni to vinghaih kathah mah khuk khoep nasoe; saningto thung kaom aninawk thungah athum hmah nasoe loe, kawbaktih khrah thungah doeh kroek ah om hmah nasoe.

Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

7 Khenah, to aqum loe angqai krang nasoe loe, a thungah anghoehaih lok om hmah nasoe.

Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

8 Ani tangoeng kami, palungsethaih angthawksak thaih kaminawk mah to aqum to tangoeng o nasoe.

Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

9 Akhawnbang cakaehnawk loe ving o nasoe loe, a zing o ih khodai to hnu o hmah nasoe, akhawnbang khodai doeh hnu o hmah nasoe;

Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

10 raihaih ka tongh han ai ah, aqum mah kam no ih zok to pakaa ai pongah kasae ah om nasoe.

fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

11 Tipongah maw zok thungah ka duek moe, tapen tangsuek naah kam ro ving ai?

Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

12 Tih han ih khokkhu nuiah ang tapom moe, naek hanah tahnu ang pazohsak?

Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

13 To tiah na sah ai nahaeloe vaihi loe kamongah kang song moe, kang hngai duem han boeh; ka iip ueloe, kang hak tih boeh,

For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

14 angmacae amro haih hanah toksah long siangpahrangnawk hoi angraengnawk,

sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

15 to tih ai boeh loe sui katawn mangh, im koimong ah sumkanglung kasuem ukkungnawk hoi nawnto ka laem tih boeh,

eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

16 to tih ai boeh loe khrah akoep ai ah tapen nawkta baktih, aanghaih hnu vai ai nawkta baktiah amro han ka koeh boeh.

eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

17 To duekhaih ahmuen ah loe kasae kaminawk mah raihaih paek mak ai boeh; patangkhang kaminawk doeh anghak o tih boeh.

Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

18 To ahmuen ah loe thongkrah kaminawk doeh nawnto anghak o; pacaekthlaek kami ih lok to thaih o ai boeh.

Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

19 To ahmuen ah loe kami kalen doeh, kathoeng doeh nawnto oh o moe, tamna doeh angmah ih angraeng ban thung hoiah loih boeh.

Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

20 Tipongah maw patangkhang kami hanah aanghaih paek moe, poeksae kami hanah hinghaih to paek?

Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,

21 Patangkhang kaminawk loe atho kana hmuennawk pakrong pongah duek han ih koeh o kue, toe dueh o thai ai;

dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

22 nihcae mah taprong hnuk o naah, paroeai anghoe o moe, nawm o.

dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

23 Tipongah maw a caehhaih loklam anghmang kami hoi Sithaw mah pakaa ih kami khaeah hinghaih to paek?

til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

24 Buhcaak zuengah kana ahamhaih lok to oh, kana hanghaih lok loe tui baktiah long.

For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

25 Ka zit parai ih hmuen to ka nuiah phak boeh, ka zit ih hmuen kai khaeah angzoh boeh.

For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

26 Kai loe monghaih tawn ai, anghakhaih doeh ka tawn ai; raihaih hoiah ni ka oh sut boeh, tiah a thuih.

Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.