Job 14

1 Nongpata mah tapen ih kami loe nawnetta hing nathung raihaih hoiah koi.

Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

2 Anih loe apawk baktiah ampha tahang moe, azaem roep; tahlip baktiah cawnh, cak poe ai.

Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

3 To baktih hmuen pongah mik na padai moe, lokcaekhaih hmaa ah nang caeh haih han maw?

Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

4 Mi mah maw kaciim ai thung hoiah kaciim hmuen to sin thai tih? Mi mah doeh sin thai mak ai.

Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

5 Kami ih aninawk to kroek moe, khrah nazetto maw oh pae vop, tiah na panoek pae pongah, anih mah poeng thai han ai ah ramri to na sak pae.

Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

6 Toksak han tlai ih kami baktiah, angmah ih aninawk boeng khoek to, angmah koeh ah oh hanah, anih to angqoi taak ah.

så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

7 Thing loe pakhruk cadoeh, tadok tacawt let ueloe, tanghang kangtha tacawt let tih, tiah oep han oh.

For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

8 Long thung ih tangzuun loe mitong boeh pongah, long ah akung dueh cadoeh,

om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

9 tui hmui hoiah tadok let ueloe, thingkung kanawk baktiah tanghang tacawt let tih.

så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

10 Toe kami loe duek moe, qong ving; ue, a hinghaih boeng pacoengah loe naa ah maw om vop tih?

Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

11 Tuipui tui loe anghmat moe, vacong tui doeh kaang king baktih toengah,

Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

12 kami loe angsong moe, angthawk let ai boeh; vannawk anghmaa ai karoek to anglawt mak ai, a iihhaih ahmuen hoi angthawk mak ai boeh.

så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

13 Aw taprong thungah na hawk ah, palung na phuihaih dip ai karoek to, tamquta hoi na hawk ah! Kai pahnet han ai ah, ka oh han ih atue to na khaek pae ah. (Sheol h7585)

Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)

14 Kami loe duek pacoengah hing let tih maw? Karai toksakhaih aninawk loe sawk parai cadoeh, kam khraihaih atue pha ai karoek to ka zing han.

Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

15 Nang kawk naah, kang pathim pae han; na ban hoi sak ih hmuen to na koeh.

du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

16 Vaihi loe ka khok tangkannawk to na kroek moe, ka zaehaih to na khen ai boeh.

Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

17 Ka sakpazaehaih loe pasah thungah catui ka daeng boeh moe, ka zaehaih nang kraeng pae hmoek boeh.

Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

18 Tanim thaih mae loe anghmat boeh moe, lungsong doeh a ohhaih ahmuen hoiah angthuih ving boeh.

Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

19 Tuinawk mah thlung to maawtsak moe, tui tha mah long to takhawh baktih toengah, kami oephaih to nam rosak.

som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

20 Kami to na pazawk poe, anih loe anghmat ving boeh; anih ih mikhmai to nam khraisak moe, kalah bangah na patoeh ving.

du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

21 A capanawk mah pakoehhaih hnu o cadoeh, anih mah panoek ai boeh; nihcae atlim ah krah o cadoeh, anih mah panoek pae ai boeh.

Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

22 Toe anih ih ngan to naa ueloe, a hinghaih palungsae tih, tiah a naa.

Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.