< গীতসংহিতা 130 >

1 আরোহণ-গীত। আমি বিপদের গভীর সমুদ্রথেকে তোমাকে ডাকি, সদাপ্রভুু।
En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på dig, Herre!
2 প্রভু আমার রব শোন, তোমার কান আমার বিনতির রব শুনুক।
Herre, hør min røst, la dine ører akte på mine inderlige bønners røst!
3 যদি তুমি, সদাপ্রভুু, অপরাধ সব ধর, প্রভু, কে দাঁড়াতে পারে?
Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?
4 কিন্তু তোমার কাছে ক্ষমা আছে, যেন তুমি শ্রদ্ধা পাও।
For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes.
5 আমি সদাপ্রভুুর জন্য অপেক্ষা করি; আমার আত্মা অপেক্ষা করে; আমি তাঁর বাক্যে আশা করছি।
Jeg bier efter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord.
6 প্রহরীরা যেমন সকালের জন্য অপেক্ষা করে, আমার আত্মা তার থেকে বেশী প্রভুর জন্য অপেক্ষা করে।
Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.
7 ইস্রায়েল, সদাপ্রভুুতে আশা কর; সদাপ্রভুু করুণাময় এবং তিনি ক্ষমা করতে খুব ইচ্ছুক।
Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham,
8 এই হলেন তিনি যিনি তার সব পাপ থেকে ইস্রায়েলকে মুক্ত করবেন।
og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.

< গীতসংহিতা 130 >