< المَزامِير 44 >
يَااللهُ، بِآذَانِنَا قَدْ سَمِعْنَا، وَآبَاؤُنَا أَخْبَرُونَا بِمَا عَمِلْتَهُ فِي أَيَّامِهِمِ الْقَدِيمَةِ. | ١ 1 |
Til songmeisteren; av Korahs born; ein salme til lærdom. Gud, me hev høyrt med våre øyro, våre feder hev fortalt oss den gjerning du gjorde i deira dagar, i forne dagar.
بِيَدِكَ اقْتَلَعْتَ الأُمَمَ، وَغَرَسْتَ آبَاءَنَا. حَطَّمْتَ الشُّعُوبَ وَأَنْمَيْتَهُمْ. | ٢ 2 |
Du dreiv ut heidningarne med di hand, men deim planta du; du øydelagde folkeslag, men deim breidde du ut.
لَمْ يَمْتَلِكُوا الأَرْضَ بِسَيْفِهِمْ وَلاَ بِذِرَاعِهِمْ خَلُصُوا، وَلَكِنْ بِفَضْلِ يُمْنَاكَ وَذِرَاعِكَ وَنُورِ وَجْهِكَ، لأَنَّكَ رَضِيتَ عَنْهُمْ. | ٣ 3 |
For ikkje med sitt sverd vann dei landet, og deira arm gav deim ikkje siger, men di høgre hand og din arm og ditt andlits ljos; for du hadde hugnad i deim.
أَنْتَ هُوَ مَلِكِي يَااللهُ، فَمُرْ بِخَلاَصِ شَعْبِكَ. | ٤ 4 |
Du, Gud, er min konge; byd at Jakob skal verta frelst!
بِعَوْنِكَ نَطْرَحُ خُصُومَنَا أَرْضاً، وَبِاسْمِكَ نَدُوسُ الْقَائِمِينَ عَلَيْنَا. | ٥ 5 |
Ved deg skal me støyta ned våre fiendar, ved ditt namn skal me treda under føter deim som reiser seg imot oss.
فَإِنِّي لَنْ أَتَّكِلَ عَلَى قَوْسِي وَلَنْ يُخَلِّصَنِي سَيْفِي. | ٦ 6 |
For min boge lit eg ikkje på, og mitt sverd gjev meg ikkje siger.
فَأَنْتَ أَنْقَذْتَنَا مِنْ مُضَايِقِينَا وَأَلْحَقْتَ الْعَارَ بِمُبْغِضِينَا. | ٧ 7 |
Men du gjev oss siger yver våre fiendar, og deim som hatar oss, gjer du til skammar.
بِاللهِ نَفْتَخِرُ الْيَوْمَ كُلَّهُ، وَنَحْمَدُ اسْمَكَ إِلَى الأَبَدِ. | ٨ 8 |
Av Gud rosar me oss all dagen og lovar ditt namn til æveleg tid. (Sela)
غَيْرَ أَنَّكَ قَدْ رَذَلْتَنَا وَأَخْجَلْتَنَا، وَلَمْ تَعُدْ تُرَافِقُ جُنُودَنَا إِلَى الْحَرْبِ. | ٩ 9 |
Og endå hev du støytt oss burt og gjort oss til skam, og du dreg ikkje ut med våre herar.
جَعَلْتَنَا نَتَقَهْقَرُ أَمَامَ عَدُوِّنَا. أَمَّا مُبْغِضُونَا فَيَغْنَمُونَ لأَنْفُسِهِمْ. | ١٠ 10 |
Du let oss vika attende for fienden, og dei som hatar oss, fær seg herfang.
أَسْلَمْتَنَا كَغَنَمٍ مُعَدَّةٍ لِلذَّبْحِ، وَبَدَّدْتَنَا بَيْنَ الأُمَمِ. | ١١ 11 |
Du gjev oss burt som sauer til å eta upp, og spreider oss ikring millom heidningarne.
بِعْتَ شَعْبَكَ بِلاَ مَالٍ وَبِثَمَنِهِمْ لَمْ تَرْبَحْ. | ١٢ 12 |
Du sel ditt folk for ingen ting, og ikkje set du høg pris på deim.
تَجْعَلُنَا عَاراً عِنْدَ جِيرَانِنَا، وَمَثَارَ هُزْءٍ وَسُخْرِيَةٍ لِمَنْ حَوْلَنَا. | ١٣ 13 |
Du gjer oss til hæding for våre grannar, til spott og spe for deim som bur ikring oss.
تَجْعَلُنَا مَثَلاً بَيْنَ الأُمَمِ وَأُضْحُوكَةً بَيْنَ الشُّعُوبِ. | ١٤ 14 |
Du gjer oss til eit ordtøke millom heidningarne; dei rister på hovudet åt oss millom folki.
الْيَوْمَ كُلَّهُ خَجَلِي مَاثِلٌ أَمَامِي، وَخِزْيُ وَجْهِي قَدْ غَمَرَنِي | ١٥ 15 |
Heile dagen stend mi skam for mine augo, og blygsl breider seg yver mitt andlit,
مِنْ صَوْتِ الْمُعَيِّرِ وَالْمُجَدِّفِ وَمَرْأَى الْعَدُوِّ الْمُنْتَقِمِ. | ١٦ 16 |
ved røysti av spottaren og hædaren, ved syni av fienden og den hemngiruge.
هَذَا كُلُّهُ وَقَعَ عَلَيْنَا، فَمَا نَسِينَاكَ وَلاَ خُنَّا عَهْدَكَ. | ١٧ 17 |
Alt dette er kome yver oss, endå me ikkje hev gløymt deg og ikkje svike di pakt.
لَمْ يَرْتَدَّ قَلْبُنَا إِلَى الْوَرَاءِ، وَلاَ حَادَتْ خُطُوَاتُنَا عَنْ طَرِيقِكَ. | ١٨ 18 |
Vårt hjarta veik ikkje frå deg, og våre stig sveiv ikkje ut av din veg,
مَعَ أَنَّكَ سَحَقْتَنَا وَسَطَ الْوُحُوشِ، وَغَمَرْتَنَا بِظِلاَلِ الْمَوْتِ. | ١٩ 19 |
at du skulde slå oss sund der sjakalar bur, og breida oss ned i daudeskugge.
إِنْ كُنَّا قَدْ نَسِينَا اسْمَ إِلَهِنَا، وَصَلَّيْنَا إِلَى إِلَهٍ غَرِيبٍ، | ٢٠ 20 |
Hadde me gløymt vår Guds namn og rett våre hender ut til ein framand gud,
أَلاَ يَعْرِفُ اللهُ ذَلِكَ وَهُوَ عَلاَّمُ الغُيُوبِ؟ | ٢١ 21 |
skulde Gud då ikkje ransaka det? for han kjenner hjartans løyndomar.
أَلاَ أَنَّنَا مِنْ أَجْلِكَ نُعَانِي الْمَوْتَ طُولَ النَّهَارِ، وَقَدْ حُسِبْنَا مِثْلَ غَنَمٍ مُعَدَّةٍ لِلذَّبْحِ. | ٢٢ 22 |
Men for di skuld vert me drepne all dagen, me er rekna som slagtesauer.
قُمْ يَارَبُّ. لِمَاذَا تَتَغَافَى؟ انْتَبِهْ وَلاَ تَنْبِذْنَا إِلَى الأَبَدِ. | ٢٣ 23 |
Vakna upp! Kvi søv du, Herre? Vakna då, støyt ikkje burt for alltid!
لِمَاذَا تَحْجُبُ وَجْهَكَ وَتَنْسَى مَذَلَّتَنَا وَضِيقَنَا؟ | ٢٤ 24 |
Kvi løyner du di åsyn, gløymer vår armodsdom og vår trengsla?
إِنَّ نُفُوسَنَا قَدِ انْحَنَتْ إِلَى التُّرَابِ، وَبُطُونَنَا لَصِقَتْ بِالأَرْضِ. | ٢٥ 25 |
For vår sjæl er nedbøygd i moldi, vår likam nedtrykt til jordi.
هُبَّ لِنَجْدَتِنَا وَافْدِنَا مِنْ أَجْلِ رَحْمَتِكَ. | ٢٦ 26 |
Statt upp til hjelp for oss, og løys oss ut for din nåde skuld!