Luka 2
1 Nene nanya nayiri a ne, kaisar Agustus yita tigo a nutuno uduka nworuu i nyertu tisa na nit vat na idi nanyan mmyin nRoma.
På denne tiden hadde den romerske keiseren ved navn Augustus gitt befaling om at alle innbyggerne i Romerriket skulle registreres i manntallet for å betale skatt.
2 Ulelere kibatiza nfari na iwasu kubi na kiriniyas wandi ugumuna nSiriya.
Det var den første skatteregistreringen, og den ble gjort da Kvirinius var landshøvding i Syria.
3 Ko gha nya udu kagbir mye idi nyertu ghe bara kibatiza.
Hver og en måtte reise til hjembyen sin for å registrere seg der.
4 Yusufu fita anuzu kipin Nazarat nanya Ngalili, acina udu Uyahudiya, kipin Baitalami, kanga na iyuru kinin kipin Dauda, bara ame wandi kuwunu unuzu likuran Dauda.
Etter som Josef tilhørte slekten til kong David, måtte han reise fra byen Nasaret i Galilea til Betlehem i Judea, som var kong Davids by.
5 A doo kikane idi nyertin ghe nin Maryamu, ule na awa di kubura nilugma mye, iyita ncaa ngono.
Han tok med seg Maria, som han var trolovet med, og som nå ventet barn.
6 Nene uduru kubi na iwadi kikane, kubi nmaru ngono da ghe.
Mens de var i Betlehem, kom tiden da hun skulle føde,
7 Amara gono, kin pari mye, a tursu ghe nin kupori, a cio ghe kiti nlii nimonli nakam. Bara na kutyi wa duku ba, kilari namara.
og hun fødte sitt første barn, en gutt. Hun svøpte han i myke remser av tøy og la ham i krybben som var beregnet på dyrene, for det var det ikke plass for dem inne i vertshuset.
8 Kusari kone, anan liwalli ninab wa duku, alenge na iwa sosin nfong iwadi ncaa ligozi nakam nin kiitik.
Samme natten var noen gjetere ute og voktet sauene sine på beitemarkene utenfor byen.
9 Kpak unan kadura Ncikilari nuzu kiti mine, ngongong Kutelle din nbaltu kiyitik mine, fiu da noni.
Da sto det plutselig en engel fra Herren Gud foran dem, og Herrens herlighet lyste omkring dem. De ble fryktelig redde,
10 Unan kadura Kutelle woro nani, “Na iwa lanza fiu ba bara nba bellin munu uliru ucine, ulenge na uba dak nin lanzu nmang kang kiti nanit vat.
men engelen beroliget alle og sa:”Vær ikke redde! Jeg kommer til dere med en stor glede som gjelder hele folket, og som skal gjøre alle glade!
11 Kitimone imarra munu unan tucu, nanya kagbir Dauda! Amere Kristi Cikilari!
I natt er han som skal frelse dere, blitt født i Betlehem. Han er Messias, den lovede kongen, Herren.
12 Alamere ale na iba ni munu, iba se gone ikiroghe nin kuzeni anong kiti nlii nimonli nin kuzeni anong kiti nlii nimonli nakam.”
Dere skal kjenne ham igjen på det at han er svøpt i remser av tøy og ligger i en krybbe.”
13 Kpak nin unan kadura Kutelle a soja kiteni kani gbardang wan duku nsu liru kutelle idin su,
Plutselig var engelen omgitt av et mektig kor av engler fra himmelen som hyllet Herren Gud og sang:
14 “Ngongon udu kiti Kutelle kitene kani, lisosin lishau ba yitu inyi nanya nanit nin nalenge na ayi mye npoon ninghinu.”
”Ære til Gud i himmelen, og fred på jorden til dem som gjør Gud glad.”
15 Uso na unan kadura Kutelle nnnya kiti mine, anan liwali nine woro natimine, “Cannari nene udu Baitalami tiyene imon ile na idi ilenge na Cikilari nta tiyino inin.”
Da englene hadde dratt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre:”Kom! Vi må gå til Betlehem og se det fantastiske som har skjedd, og som Herren har latt oss få vite om!”
16 Ido kikane dedei ise Maryamu ku nin Yusufu, iyene gono nonn kiti nlii nimonli nakame.
Så sprang de inn til byen, og fant Maria og Josef og det nyfødte barnet som lå i krybben.
17 Na iyene nani, ita anit yinno imon ile na ibelle nani kitene ngono kane.
Da de hadde sett barnet, fortalte de til alle det engelen hadde sagt om den nyfødte.
18 Vat nalenge na iwa lanza ikifo tinnu, bara ile imon na ubelle nani kiti na nan liwali ninah.
Alle som hørte dette, undret seg over fortellingen til gjeterne.
19 Ame Maryamu tinna nkilizu kitene vat nile imon na lanza acio inin nanya kibinai mye.
Maria la hvert ord på sitt minne og tenkte ofte på det.
20 Anan liwali nineh kpilla, idin nzazinu nin liru Kutelle, bara imon ile vat na ilanza, iyene idi nafo na ina belin nani.
Gjeterne dro tilbake til beitemarkene og hyllet og æret Gud for alt det de hadde fått se og høre. Fra begynnelse til slutt var det nøyaktig som engelen hadde fortalt.
21 Na ayiri kuliri nkulo, kubi nkalu kucuru ngone ndah, inaghe lisa Yesu, Lisa na unan kadura Kutelle wa mallu unighe, kamin nuzu nanya libure.
Åtte dager seinere, da gutten skulle bli omskåret, fikk han navnet Jesus. Det var dette navnet engelen hadde gitt ham før moren var blitt gravid.
22 Na ayiri linanu mye nmala, bara uduka Musa, Yusufu nin Maryamu damun kagone nanya kutyi nliran nurushelima, inakpa ghe kitin Cikilari.
Da tiden kom for at foreldrene i tråd med Moseloven, skulle foreta det vanlige renselsesoffer, tok de Jesus med til templet i Jerusalem for å bære ham fram for Herren Gud.
23 Nafo na inyerte di nanya duka Cikilari, “Ko kame gono nfari kilime iba yicu ghe ulau Ncikilari.”
Herren har jo sagt i sin lov at dersom kvinnens første barn er en gutt, da skal han tilhøre Herren.
24 Tutun iwa dak ida ni uhudaya bara uleli ubelle nanya nduka Ncikilari, “awullung abba sa atanta bara.”
Samtidig bar foreldrene fram offeret, som i tråd med loven skulle være et par turtelduer eller to unge duer.
25 Au umong unit nanya Urushelima lisa mye Simeon, unit une ullau wari unan ni litii, awadi ncaa nle na aaba da bunu Isiraila ku, Uruhu ulau wa di litimye.
På denne tiden bodde det en mann som het Simeon, i Jerusalem, en god mann som levde etter Guds vilje og var fylt av Guds Hellige Ånd. Med iver ventet han på at Israels redningsmann skulle komme.
26 Awa se uleli uyinno kiti nruhu ulau, na uwa woroghe, na ame ba kuu ba, sei ayene Cikilari Kristi.
Guds Hellige Ånd hadde gjort det klart for ham at han ikke skulle dø før han hadde sett Messias, den kongen som Herren Gud hadde lovet å sende.
27 Nlon liri ada kutyi nlira, Uruhu ulau wari wa dofin ninghe. Kubi na Ucife nin nne wa dinin gone Yesu, ida sughe ile imon na uduka anbelle isu.
Akkurat denne dagen hadde Guds Ånd minnet Simeon om å gå til templet. Da Maria og Josef kom for å bære fram Jesus for Herren Gud på den måten som loven forlangte,
28 Ame Simeon ne sereghe nin nacara mye, asu liru Kutelle anin woro,
var Simeon allerede på plass. Han tok barnet i armene sine, takket Gud og sa:
29 “Nene na kucin fe nya sheu, Cikilari, bara uliru ligbulang fe.
”Herre, nå kan jeg dø i fred, slik som du har lovet!
30 Bara iyizi nighe nyene utucu fe,
For nå har jeg med egne øyne sett ham som du har bestemt til frelse for verden.
31 Ulenge na uwa keele nanya nyenju nanit vat.
32 Ame ba so nkanan bara upunu kidegen kiti nalumai, aba so ngongon nanit mye Isiraila.”
Han er det lys som skal gjøre deg synlig for alle folk og gi ære til folket ditt Israel.”
33 Ucif nin nnah nngone kiffo tinu kitene nile imon na idin kitin gone.
Josef og Maria var grepet av det han sa om Jesus.
34 Simeon ta nani nmari, abelle Maryamu ku unene, “Lanzai gegeme gono kane ba so libau ndiu nin nfitu nanit gbardang nan Isiraila nin nalama alenge na idin bellu kitene mye.
Simeon ba Gud om å gi familien alt godt og sa til Maria:”Mange i Israel kommer til å støte bort dette barnet, og det vil bli deres ulykke. Men for mange skal han bli til stor glede. Han skal være et tegn som folket strides om.
35 Tutun Kusangali ba wariu kidowo fe, bara ukpilizu nibinai gbardang bba nuzu fong.”
Ja, også du skal få lide, du skal kjenne det som om noen har stukket deg i hjertet. Men alt dette vil avsløre det som virkelig skjuler seg i det indre hos menneskene.”
36 Umong uwani unan nliru nin nnu Kutelle, lisa mye Anna ame wang wa duku, ame ushonon Fanuwel unuzu likuran Ashar, awa dinin mye nin nlesi akus kuzor cas,
En gammel kvinne, som het Hanna og som Gud hadde gitt evner til å holde fram budskap fra ham, var også i templet. Hun var datter til Fanuel fra Asjers stamme. Hun hadde vært gift i sju år da hun var ung, men hennes mann døde, og nå var hun 84 år. Hun dro aldri fra templet, men var der dag og natt og tjente Gud ved bønn og faste.
37 a so nanya likulok uduru akus akut kulir nin na nas. Na a suna u picu kutiin nlira ba kitik nin liring, a suzu ukotu nayi nin lira.
38 Nkoni kube ada kiti mine a cizina ugodiya kiti Kutelle, asu uliru kitene ngone kiti nko gha, alenge na idin ncaa ntucu Urushelima.
Nettopp da Simeon snakket med Maria og Josef, kom Hanna dit og begynte å takke og hylle Gud. Hun fortalte om Jesus for alle som ventet på at Jerusalem skulle bli satt fri.
39 Kubi na imala vat nile imon na iwa dinin su nsuwe bara uduka Ncikilari, ikpilla udu Ugalili, udu kagbir mine Unanzaret.
Da foreldrene hadde gjort alt det som Herren Gud krever i loven, vendte de tilbake til hjembyen sin Nasaret i Galilea.
40 Kinin gone kunno ata likara, njinjin kpina ku nsheu Kutelle so liti mye.
Der vokste den lille gutten opp og ble sterk. Han var uvanlig klok for sin alder, og Gud var med ham.
41 Ucife nin nnere asa ido Urushelima ko lome likus bara ubukin (keterewa).
Foreldrene til Jesus brukte hvert år å reise til Jerusalem for å delta i påskehøytiden.
42 Kubi na awa duru akus likure inung tutun nya kubi nalada a kubi nbuki.
Da Jesus var tolv år, dro de dit som vanlig.
43 Na iso, ayiri nbuke vat malla, izina ukpilizinu kilari, ame gone Yesu lawa kidung, nanyan Urushelima, na inung Ucife nin nnene wa yiru ba.
Etter at festen var over og de skulle reise hjem, stoppet Jesus alene i Jerusalem, uten at foreldrene visste om det.
44 Inung dinsu nworu adi nanya ligo nanit, na iwa di nanghinu, isu ucin liri lirum, inin cizina upiziru ghe nanya likura nan nadondon.
Foreldrerne gikk en hel dag uten å savne ham, for de trodde at han var sammen med sine venner i reisefølget. Fram mot kvelden begynte de å spørre etter ham blant slektninger og venner.
45 Na iseghe ba, inung kpilla udu Urushelimma, itunna npiziru ghe kikane.
Da de ikke kunne finne ham noe sted, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der.
46 Iduru ayiri ataat iseghe nanya kutyi nliran, asosin kiyitik na nan nyiru, inlanzu nani nin ntinu nani.
Etter å ha lett i tre dager, fant de ham til slutt i templet der han satt mitt blant de religiøse lærerne og diskuterte vanskelige spørsmål. Alle som hørte måten han ordla seg på, undret seg over hans intelligens og kloke svar.
47 Vat nalenge na iwa lanza ghe iwa kiffo tinu, bbara uyiru nin nkawu mye.
48 Kubi na iyene ghe ikiffo tinu unna mye woro, “Gono, iyaghari nta usu nari nani? Lanza Cife nin mye tidin piziru fi kkang.”
Foreldrene hans visste ikke hva de skulle tro, og Maria sa:”Men Jesus, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har vært så redde, og vi har lett etter deg over alt!”
49 A woro nani, “Iyaghari nta idin pizirie? na anug yiru ba uso yi gbasari nso kilari Kutelle?”
”Hvorfor har dere lett etter meg?” svarte han.”Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus, i templet?”
50 Bara na inung nyinno ile imon na tigbulang mye din bellu ba.
Men de forsto ikke hva han mente.
51 A kpilla kilare nanghinu udu Unazareet adorto uliru mine, unna mye cio vat nimon ine nanya kibinai mye.
Senere fulgte han med hjem til Nasaret og var lydig mot foreldrene. Moren hans tenkte ofte på det som hadde skjedd.
52 Yesu leo ubun nkunju nin njinjin a njangaram, ase uyinnu Kutelle nan nanit.
Jesus ble eldre og klokere for hver dag og var elsket av både Gud og mennesker.
