< Job 30 >

1 Pero ahora, se burlan de mí los que son más jóvenes que yo, a cuyos antepasados yo rehusé dejar con los perros de mi rebaño,
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 pues ¿para qué me servía la fuerza de sus manos, si su edad madura y su vigor perecieron?
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 Están anémicos a causa de la miseria y el hambre. Roen la tierra reseca y huyen a la desolación, al lugar tenebroso y despoblado.
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 Arrancan malvas entre los matorrales y se alimentan con raíces de enebro.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 Están expulsados de la comunidad. Contra ellos gritan como a ladrones.
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 Viven en barrancos espantosos, en cuevas de la tierra y en las peñas.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 Aúllan entre los matorrales y se apiñan bajo las ortigas.
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 Generación de necios, generación sin nombre, echados a latigazos de esta tierra.
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 ¡Y ahora soy su motivo de mofa y les sirvo de refrán!
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 Me repugnan y se alejan de mí. De mi presencia no refrenan su saliva.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Porque Él aflojó la cuerda de mi arco y me afligió, ellos se quitaron el freno frente a mí.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 A mi derecha se levanta el populacho, enredan mis pies, me preparan caminos destructivos,
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 desbaratan mi senda, se aprovechan de mi calamidad y nadie los restringe.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 Vienen como abridores de amplia brecha [en el muro] y en medio de la ruinosa tormenta se abalanzan contra mi calamidad.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Los terrores me asaltan de repente, combatieron mi honor como el viento y mi prosperidad desapareció como nube.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 Ahora mi alma se me derrama. Los días de aflicción se apoderaron de mí.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 La noche me taladra los huesos y los dolores que me corroen no descansan.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 Una fuerza poderosa desfiguró mi ropa y me aprieta como el cuello de mi abrigo.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 Me derribó en el lodo. Quedé como el polvo y la ceniza.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 Clamo a Ti, y no me respondes. Me presento, y Tú no me atiendes.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Te volviste cruel conmigo y me persigues con la fuerza de tu mano.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Me levantas, me haces cabalgar sobre el viento y me deshaces en la tormenta.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 Porque yo sé que me conduces a la muerte, a la casa de reunión para todos los vivientes.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 ¿Sin embargo no extiendes tu mano al que está sobre una pila de ruinas o en su desastre, y por tanto pide socorro?
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 ¿No lloré por el afligido? ¿No tuvo compasión mi alma del menesteroso?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 Pero cuando esperaba el bien, me vino el mal. Cuando esperaba luz, me vino oscuridad.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 Mis órganos internos se agitan y no reposan. Me confrontan días de aflicción.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 Ando ennegrecido, y no por el sol. Me levanto en la congregación y pido ayuda.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 Soy hermano de chacales y compañero de avestruces.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 Mi piel ennegrecida se me cae, y mis huesos arden de calor.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 Por tanto, mi arpa se convirtió en lamento, y mi flauta es la voz de los que lloran.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.

< Job 30 >