< Job 6 >

1 Respondió Job y dijo:
Da tok Job til orde og sa:
2 “¡Oh! ¡Si pudiera pesarse mi aflicción, ponerse en balanza toda mi calamidad!
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 Pesarían más que la arena del mar. Por eso mis palabras son sin moderación.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 Pues las saetas del Omnipotente se han clavado en mí, y mi espíritu bebe su veneno; los terrores de Dios me combaten.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 ¿Acaso el asno montés rebuzna teniendo hierba? ¿muge el buey si tiene su forraje?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 ¿Acaso se puede comer un manjar insípido, sin sal, o gustar el jugo de plantas sin sabor?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 Las cosas que mi alma rehúsa tocar, son mi repugnante comida.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 ¡Ojalá que se cumpliese mi petición! y que Dios me diera lo que deseo:
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 que quiera Dios acabar conmigo, que soltara su mano para cortarme (la vida).
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 Entonces me quedaría al menos este consuelo, —y por eso brincaría de gozo aunque Él me aplasta— que no he traspasado las palabras del Santo.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 Pero ¿cuál es mi fuerza para esperar todavía, y cuál mi fin, para tener aún paciencia?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 ¿Es acaso mi fuerza la de las piedras; o es de bronce mi carne?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 ¿No estoy privado de toda ayuda? ¿No se ha apartado de mí todo auxilio?
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 El abatido tiene derecho a la compasión de su amigo, a menos que este abandone el temor del Omnipotente.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 Mis hermanos son falaces como un arroyo seco, pasan como las aguas torrenciales,
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 turbias a causa del hielo y de la nieve que en ellas se oculta;
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 cuando viene el calor desaparecen; a los (primeros) calores su cauce se seca;
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 se pierden en el curso de su camino, se evaporan y perecen.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 Las caravanas de Temá van en su busca, suspiran por ellas los mercaderes de Sabá;
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 más su esperanza será frustrada, llegados a ellas quedan defraudados.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 Así sois ahora vosotros para mí; os espantáis, viendo mis males.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 ¿Acaso os he pedido: “Dadme algo; dejadme participar de vuestros bienes.”
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 O bien: “Libradme del enemigo, salvadme del poder del opresor”?
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Enseñadme, y yo callaré; explicadme en qué he errado.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 ¡Qué fuerza tienen las palabras rectas! pero ¿a qué viene vuestra censura?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 ¿Pensáis acaso en censurar palabras? Las palabras de un desesperado ¿no son como viento?
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 ¡Oh! vosotros tendéis (un lazo) sobre el huérfano, y caváis (una fosa) a vuestro amigo.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Ahora volveos, por favor, hacia mí, porque (juro) ante vosotros que no voy a mentiros en vuestra cara.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 ¡Reparad, os ruego; no seáis injustos! Reflexionad de nuevo, y mi inocencia se hará manifiesta.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 ¿Hay acaso en mi lengua iniquidad? ¿Puede mi paladar ya no distinguir la maldad?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

< Job 6 >