< Job 30 >

1 “Mas ahora se ríen de mí los que tienen menos años que yo, a cuyos padres yo hubiera desdeñado de tomar como perros para mi ganado.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 Aun la fuerza de sus manos ¿de qué me habría servido? ya que carecen ellos de todo vigor.
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 Muertos de miseria y de hambre roen el yermo, la tierra desolada y vacía.
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 Recogen frutos amargos de arbustos, y se sustentan con raíces de retama.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 Expulsados de la sociedad, y perseguidos con gritos habitan como ladrones,
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 en los barrancos de los torrentes, en las cuevas de la tierra y en las breñas.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 Entre la maleza lanzan sus gritos, y se reúnen bajo las zarzas.
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 Son hombres insensatos, hijos de gente sin nombre, echados del país a viva fuerza.
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 Y ahora soy escarnecido por ellos y el objeto de sus pullas.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 Me abominan, se apartan de mí; y no se avergüenzan de escupirme en la cara.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Han perdido todo freno, me humillan y pierden todo respeto en mi presencia.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 A mi derecha se levanta el populacho; hacen vacilar mis pies; traman contra mí maquinaciones para perderme.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 Me cortan el camino, procuran mi caída; nadie me presta auxilio contra ellos.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 Como por brecha ancha irrumpen, se revuelcan entre los escombros.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Me han acometido terrores, y como el viento se llevan mi nobleza; cual nube pasó mi prosperidad.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 Ahora mi vida se derrama dentro de mí, se han apoderado de mí días aciagos.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 La noche me taladra los huesos, y no me dan tregua los que me roen.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 Su gran muchedumbre ha desfigurado mi vestido; me ciñen como el cabezón de mi túnica.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 Me han echado en el lodo, soy como el polvo y la ceniza.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 A Ti clamo por auxilio, y Tú no me respondes; permanezco en pie, y Tú me miras (con indiferencia).
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Te has tornado para mí en enemigo, y me persigues con todo tu poder.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Me alzas sobre el viento, y me haces cabalgar; me sacudes sin darme sostén.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 Porque bien sé que me entregarás a la muerte, a la casa adonde van a parar todos los vivientes.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 Sin embargo el que va a perecer ¿no extiende su mano? en su aflicción ¿no pide auxilio?
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 ¿No lloraba yo con el atribulado? ¿no se afligía mi alma por el pobre?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 Pero esperando el bien, me vino el mal; aguardando la luz he quedado cubierto de tinieblas.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 Mis entrañas se abrazan sin descanso; me han sobrevenido días de aflicción.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 Ando como quien está de luto, sin alegría, me levanto en la asamblea para clamar por auxilio.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 Soy ahora hermano de los chacales, y compañero de los avestruces.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 Ennegrecida se me cae la piel, y mis huesos se consumen por la fiebre.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 El son de mi cítara se ha trocado en lamentos, y mi flauta en voz de llanto.”
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.

< Job 30 >