Jó 7
1 Por acaso o ser humano não tem um trabalho duro sobre a terra, e não são seus dias como os dias de um assalariado?
Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 Como o servo suspira pela sombra, e como o assalariado espera por seu pagamento,
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
3 Assim também me deram por herança meses inúteis, e me prepararam noites de sofrimento.
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
4 Quando eu me deito, pergunto: Quando me levantarei? Mas a noite se prolonga, e me canso de me virar [na cama] até o amanhecer.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
5 Minha carne está coberta de vermes e de crostas de pó; meu pele está rachada e horrível.
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
6 Meus dias são mais rápidos que a lançadeira do tecelão, e perecem sem esperança.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
7 Lembra-te que minha vida é um sopro; meus olhos não voltarão a ver o bem.
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
8 Os olhos dos que me veem não me verão mais; teus olhos estarão sobre mim, porém deixarei de existir.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
10 Nunca mais voltará à sua casa, nem seu lugar o conhecerá.
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 Por isso eu não calarei minha boca; falarei na angústia do meu espírito, e me queixarei na amargura de minha alma.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 Por acaso sou eu o mar, ou um monstro marinho, para que me ponhas guarda?
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
13 Quando eu digo: Minha cama me consolará; meu leito aliviará minhas queixa,
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
14 Então tu me espantas com sonhos, e me assombras com visões.
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
15 Por isso minha alma preferia a asfixia [e] a morte, mais que meus ossos.
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
16 Odeio [a minha vida]; não viverei para sempre; deixa-me, pois que meus dias são inúteis.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
17 O que é o ser humano, para que tanto o estimes, e ponhas sobre ele teu coração,
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
18 E o visites a cada manhã, e a cada momento o proves?
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
19 Até quando não me deixarás, nem me liberarás até que eu engula minha saliva?
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
20 Se pequei, o eu que te fiz, ó Guarda dos homens? Por que me fizeste de alvo de dardos, para que eu seja pesado para mim mesmo?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
21 E por que não perdoas minha transgressão, e tiras minha maldade? Porque agora dormirei no pó, e me buscarás de manhã, porém não mais existirei.
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
