< 30 >

1 Porém agora se riem de mim os de menos idade do que eu, cujos pais eu teria desdenhado de pôr com os cães do meu rebanho.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 De que também me serviria a força das suas mãos? já de velhice se tinham esgotado neles.
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 De míngua e fome andavam sós, e recolhiam-se para os lugares secos, tenebrosos, assolados e desertos.
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 Apanhavam malvas junto aos arbustos, e o seu mantimento eram as raízes dos zimbros.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 Do meio dos homens foram expulsos, e gritavam contra eles, como contra o ladrão:
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 Para habitarem nos barrancos dos vales, e nas cavernas da terra e das rochas.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 Bramavam entre os arbustos, e ajuntavam-se debaixo das ortigas.
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 Eram filhos de doidos, e filhos de gente sem nome, e da terra foram expulsos.
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 Porém agora sou a sua canção, e lhes sirvo de rifão.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 Abominam-me, e fogem para longe de mim, e do meu rosto não reteem o seu escarro.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Porque Deus desatou o meu cordão, e me oprimiu, pelo que sacudiram de si o freio perante o meu rosto.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 Á direita se levantam os moços; empurram os meus pés, e preparam contra mim os seus caminhos de destruição.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 Desbarataram-me o meu caminho: promovem a minha miséria: não tem ajudador.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 Veem contra mim como por uma grande brecha, e revolvem-se entre a assolação.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Sobrevieram-me pavores; como vento perseguem a minha honra, e como nuvem passou a minha felicidade.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 E agora derrama-se em mim a minha alma: os dias da aflição se apoderaram de mim.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 De noite se me traspassam os meus ossos, e os pulsos das minhas veias não descançam.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 Pela grandeza da força das dores se demudou o meu vestido, e ele como o cabeção da minha túnica me cinge.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 Lançou-me na lama, e fiquei semelhante ao pó e à cinza.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 Clamo a ti, porém tu não me respondes: estou em pé, porém para mim não atentas.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Tornaste-te a ser cruel contra mim: com a força da tua mão resistes violentamente.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Levantas-me sobre o vento, fazes-me cavalgar sobre ele, e derretes-me o ser.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 Porque eu sei que me levarás à morte e à casa do ajuntamento determinado a todos os viventes.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 Porém não estenderá a mão para o montão de terra, se houve clamor neles contra mim na sua desventura.
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 Porventura, não chorei sobre aquele que estava aflito? ou não se angustiou a minha alma pelo necessitado?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 Todavia aguardando eu o bem, então me veio o mal, e esperando eu a luz, veio a escuridão.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 As minhas entranhas ferveram e não estão quietas: os dias da aflição me surpreenderam.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 Denegrido ando, porém não do sol, e, levantando-me na congregação, clamo por socorro.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 Irmão me fiz dos dragões, e companheiro dos avestruzes.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 Enegreceu-se a minha pele sobre mim, e os meus ossos estão queimados do calor.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 Pelo que se trocou a minha harmonia em lamentação, e o meu órgão em voz dos que choram.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.

< 30 >