Salmenes 147
1 Halleluja! For det er godt å lovsyngja vår Gud, for yndelegt er det, og lovsong høver vel.
Alleluya. Herie ye the Lord, for the salm is good; heriyng be myrie, and fair to oure God.
2 Herren byggjer upp Jerusalem, han samlar dei burtdrivne israelitar.
The Lord schal bilde Jerusalem; and schal gadere togidere the scateryngis of Israel.
3 Han lækjer deim som hev sundbrote hjarta, og bind um deira verkjande sår.
Which Lord makith hool men contrit in herte; and byndith togidere the sorewes of hem.
4 Han set tal på stjernorne, han nemner deim alle med namn.
Which noumbrith the multitude of sterris; and clepith names to alle tho.
5 Stor er vår Herre og veldug i magt, på hans vit er det ikkje mål.
Oure Lord is greet, and his vertu is greet; and of his wisdom is no noumbre.
6 Herren held dei spaklyndte uppe, dei ugudlege bøygjer han ned til jordi.
The Lord takith vp mylde men; forsothe he makith low synneris `til to the erthe.
7 Syng for Herren med takkesong, syng lov for vår Gud med cither!
Bifore synge ye to the Lord in knoulechyng; seye ye salm to oure God in an harpe.
8 han som tekkjer himmelen med skyer, han som lagar regn for jordi, han som let det veksa gras på fjelli.
Which hilith heuene with cloudis; and makith redi reyn to the erthe. Which bryngith forth hei in hillis; and eerbe to the seruice of men.
9 Han gjev feet for, ramn-ungarne som ropar.
Which yyueth mete to her werk beestis; and to the briddys of crowis clepinge hym.
10 Han hev ikkje hug til hestens styrke, han hev ikkje hugnad i mannsens leggjer.
He schal not haue wille in the strengthe of an hors; nether it schal be wel plesaunt to hym in the leggis of a man.
11 Herren hev hugnad i deim som ottast han, deim som ventar på hans miskunn.
It is wel plesaunt to the Lord on men that dreden hym; and in hem that hopen on his mercy.
12 Jerusalem, prisa Herren, Sion, lova din Gud!
Jerusalem, herie thou the Lord; Syon, herie thou thi God.
13 For stengerne på dine portar hev han gjort faste, han hev velsigna dine born i deg.
For he hath coumfortid the lockis of thi yatis; he hath blessid thi sones in thee.
14 Han gjev dine grensor fred, han mettar deg med den feitaste kveite.
Which hath set thi coostis pees; and fillith thee with the fatnesse of wheete.
15 Han sender sin tale til jordi, fort spring hans ord.
Which sendith out his speche to the erthe; his word renneth swiftli.
16 Han som gjev snø som ull, han strår ut rim som oska.
Which yyueth snow as wolle; spredith abrood a cloude as aische.
17 Han kastar sin is som småe stykke; kven kann standa for hans kulde?
He sendith his cristal as mussels; who schal suffre bifore the face of his cooldnesse?
18 Han sender sitt ord og smeltar deim, han let vinden sin blåsa, då renn vatn.
He schal sende out his word, and schal melte tho; his spirit schal blowe, and watris schulen flowe.
19 Han hev kunngjort sitt ord for Jakob, sine fyresegner og rettar for Israel.
Which tellith his word to Jacob; and hise riytfulnessis and domes to Israel.
20 Soleis hev han ikkje gjort med noko folk, og hans rettar - deim kjenner dei ikkje. Halleluja!
He dide not so to ech nacioun; and he schewide not hise domes to hem.
