Salomos Ordsprog 6
1 Hev du borga for grannen din, son min, hev du handtekest for ein annan,
My son! if thou hast been surety for thy friend, Hast stricken for a stranger thy hand,
2 er du bunden ved ord av din munn, er du fanga i ord av din munn,
Hast been snared with sayings of thy mouth, Hast been captured with sayings of thy mouth,
3 gjer då soleis, son min, og berga deg, sidan du er komen i handi på grannen: Gakk og kasta deg ned for grannen, gjer ågang på han,
Do this now, my son, and be delivered, For thou hast come into the hand of thy friend. Go, trample on thyself, and strengthen thy friend,
4 unn ikkje dine augo svevn, eller augneloki ein blund.
Give not sleep to thine eyes, And slumber to thine eyelids,
5 Frels deg som ei gasella or handi hans, som ein fugl or fangarvald!
Be delivered as a roe from the hand, And as a bird from the hand of a fowler.
6 Gakk til mauren, du leting, sjå hans ferd og vert vis!
Go unto the ant, O slothful one, See her ways and be wise;
7 Han hev ingen hovding eller fut eller herre,
Which hath not captain, overseer, and ruler,
8 men lagar um sumaren maten sin til og hev um hausten sanka si føda.
She doth prepare in summer her bread, She hath gathered in harvest her food.
9 Kor lenge vil du liggja, du leting? Når ris du upp or di svevn?
Till when, O slothful one, dost thou lie? When dost thou arise from thy sleep?
10 Endå litt svevn, endå litt blunding, endå litt kvild med henderne i kross,
A little sleep, a little slumber, A little clasping of the hands to rest,
11 so kjem armodi di som ein farande fant og naudi som skjoldvæpna mann.
And thy poverty hath come as a traveller, And thy want as an armed man.
12 Ugagns menneskje, illgjerningsmann, er den som gjeng og rengjer munnen,
A man of worthlessness, a man of iniquity, Walking [with] perverseness of mouth,
13 som blinkar med augo, skrapar med foten, peikar med fingrarne,
Winking with his eyes, speaking with his feet, Directing with his fingers,
14 med meinspel i hjarta, alltid emnar på ilt, og yppar trættor.
Frowardness [is] in his heart, devising evil at all times, Contentions he sendeth forth.
15 Difor kjem hans undergang brått, snøgt vert han ulækjande krasa.
Therefore suddenly cometh his calamity, Instantly he is broken — and no healing.
16 Det er seks ting som Herrens hatar, og sju er ei gru for hans sjæl:
These six hath Jehovah hated, Yea, seven [are] abominations to His soul.
17 Storlåtne augo, ljugartunga, hender som renner ut skuldlaust blod,
Eyes high — tongues false — And hands shedding innocent blood —
18 hjarta som tenkjer upp vonde råder, føter som renner rapt til vondt,
A heart devising thoughts of vanity — Feet hasting to run to evil —
19 den som lyg og vitnar falskt, den som yppar strid millom brør.
A false witness [who] doth breathe out lies — And one sending forth contentions between brethren.
20 Son min, tak vare på bodet åt far din, og kasta’kje frå deg læra åt mor di!
Keep, my son, the command of thy father, And leave not the law of thy mother.
21 Bitt deim alltid til hjarta ditt, knyt deim um halsen din!
Bind them on thy heart continually, Tie them on thy neck.
22 Når du gjeng, skal læra leida deg; når du ligg, skal ho vaka yver deg; når du vaknar, skal ho tala til deg.
In thy going up and down, it leadeth thee, In thy lying down, it watcheth over thee, And thou hast awaked — it talketh [with] thee.
23 For bodet er ei lykt og lovi er ljos, og påminning med tukt er livsens veg.
For a lamp [is] the command, And the law a light, And a way of life [are] reproofs of instruction,
24 Dei kann vara deg frå den vonde kvinna, frå den sleipe framande tunga.
To preserve thee from an evil woman, From the flattery of the tongue of a strange woman.
25 Ikkje trå i hjarta etter vænleiken hennar, og lat ho’kje fanga deg med augneloki sine!
Desire not her beauty in thy heart, And let her not take thee with her eyelids.
26 For skjøkja armar ut til siste brødbit, og gifte kona jagtar etter dyre livet.
For a harlot consumeth unto a cake of bread, And an adulteress the precious soul hunteth.
27 Kann nokon taka eld i fanget og ikkje brenna klædi sine?
Doth a man take fire into his bosom, And are his garments not burnt?
28 Ell’ kann ein gå på gløder og ikkje svida føterne?
Doth a man walk on the hot coals, And are his feet not scorched?
29 So vert det med den som gjeng inn til kona åt grannen; ingen kjem urefst frå det, um han rører henne.
So [is] he who hath gone in unto the wife of his neighbour, None who doth touch her is innocent.
30 Vert ikkje tjuven vanvyrd, um han stel og vil stilla sin svolt?
They do not despise the thief, When he stealeth to fill his soul when he is hungry,
31 Vert han teken, lyt han sjufaldt betala, alt han eig i sitt hus, lyt han gjeva.
And being found he repayeth sevenfold, All the substance of his house he giveth.
32 Den som driv hor med ei kona, er vitlaus, den som vil tyna seg sjølv, gjer slikt.
He who committeth adultery [with] a woman lacketh heart, He is destroying his soul who doth it.
33 Hogg og skjemsla fær han, og ingen utslettar hans skam.
A stroke and shame he doth find, And his reproach is not wiped away,
34 For mannen harmast i åbryskap, på hemnsdagen sparer han ikkje.
For jealousy [is] the fury of a man, And he doth not spare in a day of vengeance.
35 Han bryr seg ikkje um nokor bot og tek’kje imot um du gjev han mykje.
He accepteth not the appearance of any atonement, Yea, he doth not consent, Though thou dost multiply bribes!
