4 Mosebok 11
1 Det var ein gong folket klaga seg for Herren, liksom dei leid vondt. Då Herren høyrde det, vart han harm, og elden hans slo ned millom deim, og herja i den eine enden av lægret.
The people were complaining in the ears of Adonai. When Adonai sh'ma ·heard obeyed· it, his anger burned; and Adonai’s fire burned among them, and consumed some of the outskirts of the camp.
2 Då ropa folket på Moses, og Moses bad til Herren for deim; so slokna elden av.
The people cried to Moses [Drawn out]; and Moses [Drawn out] prayed to Adonai, and the fire abated.
3 Sidan kalla dei den staden Tabera, av di Herrens eld slo ned millom deim.
The name of that place was called Taberah, because Adonai’s fire burned among them.
4 Men herkemugen, som var med deim, fyste etter annan kost; då for Israels-folket og til å jamra seg att, og sagde: «Gud gjev me hadde kjøt å eta!
The mixed multitude that was among them lusted exceedingly: and the children of Israel [God prevails] also wept again, and said, “Who will give us meat to eat?
5 Me saknar fisken som me fekk kostelaust i Egyptarland, og agurkarne og melonorne og purren og kvitlauken og skarlauken;
We remember the fish, which we ate in Egypt [Abode of slavery] for nothing; the cucumbers, and the melons, and the leeks, and the onions, and the garlic;
6 her turkar me reint upp; me ser ikkje anna for augo enn manna.»
but now we have lost our appetite. There is nothing at all except this manna ·what is it· to look at.”
7 Manna var likt korianderfrø og på lit som bedolahkvåda.
The manna ·what is it· was like coriander seed, and its appearance like the appearance of bdellium.
8 Folket for utyver og sanka det, og mol det på handkvern eller støytte det sund i mortlar. Sidan saud dei det i gryta, og laga kakor av det; då smaka det som sukkerbrød med olje i.
The people went around, gathered it, and ground it in mills, or beat it in mortars, and boiled it in pots, and made cakes of it. Its taste was like the taste of fresh oil.
9 Når dalskoddi seig ned yver lægri um natti, fylgde det manna med.
When the dew fell on the camp in the night, the manna ·what is it· fell on it.
10 Då Moses høyrde gråt frå kvart einaste hus, og såg at Herren var fælande harm, tykte han det var ilt,
Moses [Drawn out] sh'ma ·heard obeyed· the people weeping throughout their families, every man at the door of his tent; and Adonai’s anger burned greatly; and Moses [Drawn out] was displeased.
11 og sagde til Herren: «Kvi hev du fare so hardt med tenaren din? Kvi hev du so lite godhug for meg at du vil leggja på meg slik ei byrd som å syta for heile dette folket?
Moses [Drawn out] said to Adonai, “Why have you treated with your servant so badly? Why haven’t I found chen ·grace· in your sight, that you lay the burden of all this people on me?
12 Hev då eg gjeve deim livet eller sett deim inn i verdi, sidan du segjer med meg at eg skal halda deim på armen, som barnfostren held eit sugebarn, og bera deim fram til det landet du hev lova federne deira?
Have I conceived all this people? Have I brought them out, that you should tell me, ‘Carry them in your bosom, as a nurse carries a nursing infant, to the land which you swore to their fathers?’
13 Kvar skal eg taka kjøt frå til heile dette folket? For dei heng yver meg med gråt, og segjer: «Gjev oss kjøt, so me fær eta!»
Where could I get meat to give to all this people? For they weep to me, saying, ‘Give us meat, that we may eat.’
14 Ikkje kann eg åleine syta for heile dette folket; det er meir enn eg orkar.
I am not able to bear all this people alone, because it is too heavy for me.
15 Vil du fara so med meg, so drep meg heller med ein gong, so sant du vil meg vel, og lat meg ikkje sjå mi eigi ulukka.»
If you treat me this way, please kill me right now, if I have found chen ·grace· in your sight; and don’t let me see my wretchedness.”
16 Då sagde Herren til Moses: «Kalla meg i hop sytti av dei gildaste menner i Israel, deim som du veit er dei gjævaste millom folket og formenner for deim! Tak deim so med deg til møtetjeldet og lat deim standa der hjå deg,
Adonai said to Moses [Drawn out], “Gather to me seventy men of the elders of Israel [God prevails], whom you know to be the elders of the people, and officers over them; and bring them to the Tent of Meeting, that they may stand there with you.
17 so vil eg koma ned og tala med deg der, og eg vil lata deim og få av den åndi som er yver deg, so dei kann hjelpa deg og bera all den tyngsla du hev av folket, og du ikkje tarv bera henne åleine.
I will come down and talk with you there. I will take of the Spirit which is on you, and will put it on them; and they shall bear the burden of the people with you, that you not bear it yourself alone.
18 Og til folket skal du segja: «Helga dykk til i morgon, so skal de få kjøt å eta, etter di de jamra dykk for Herren og sagde: «Gud gjeve me hadde kjøt! Å kor godt me livde i Egyptarland!» No vil Herren gjeva dykk kjøt, som de skal eta av,
“Say to the people, ‘Sanctify yourselves in preparation for tomorrow, and you will eat meat; for you have wept in the ears of Adonai, saying, “Who will give us meat to eat? For it was well with us in Egypt [Abode of slavery].” Therefore Adonai will give you meat, and you will eat.
19 og det ikkje ein dag, eller tvo eller fem eller ti eller tjuge dagar,
You will not eat one day, nor two days, nor five days, neither ten days, nor twenty days,
20 men ein heil månad, til de byd dykk imot, so det lyt gjeva det upp att, for di de mismætte Herren som er midt imillom dykk, og jamra dykk for honom, og sagde: «Kvi for me då frå Egyptarland?»»»
but a whole month, until it comes out at your nostrils, and it is loathsome to you; because you have rejected Adonai who is among you, and have wept before him, saying, “Why did we come out of Egypt [Abode of slavery]?”’”
21 «Seks hundrad tusund gangføre menner er det folket som eg fylgjest med, » svara Moses, «og du segjer at du vil gjeva deim kjøt so dei hev mat for ein heil månad!
Moses [Drawn out] said, “The people, among whom I am, are six hundred thousand men on foot; and you have said, ‘I will give them meat, that they may eat a whole month.’
22 Skal me slagta so mange sauer og naut at det rekk til for deim, eller skal all fisken i havet sankast i hop so dei fær nok?»
Shall flocks and herds be slaughtered for them, to be sufficient for them? Shall all the fish of the sea be gathered together for them, to be sufficient for them?”
23 Då sagde Herren til Moses: «Rekk ikkje Herrens arm so langt som han vil? No skal du få sjå um det ikkje gjeng som eg hev sagt.»
Adonai said to Moses [Drawn out], “Has Adonai’s hand grown short? Now you will see whether my word will happen to you or not.”
24 So gjekk Moses ut, og kunngjorde Herrens ord for folket, og han kalla saman sytti av dei gjævaste mennerne i lyden, og bad deim standa rundt ikring møtetjeldet.
Moses [Drawn out] went out, and told the people Adonai’s words; and he gathered seventy men of the elders of the people, and set them around the Tent.
25 Og Herren for ned i skyi, og tala til Moses, og let dei sytti gjæve mennerne få av den åndi som var yver honom. Då hende det at med same åndi let seg ned yver deim, tala dei profetord, men sidan gjorde dei det ikkje.
Adonai came down in the cloud, and spoke to him, and took of the Spirit that was on him, and put it on the seventy elders. When the Spirit rested on them, they prophesied, but they did so no more.
26 Det var tvo menner som hadde vorte att i lægret; den eine heitte Eldad og den andre Medad. På deim let åndi seg og ned; for dei høyrde til deim som var uppskrivne, men dei hadde ikkje gjenge ut til møtetjeldet, og no tala dei profetord i lægret.
But two men remained in the camp. The name of one was Eldad, and the name of the other Medad: and the Spirit rested on them; and they were of those who were written, but had not gone out to the Tent; and they prophesied in the camp.
27 Og ein svein kom springande med bod til Moses og sagde: «Eldad og Medad talar profetord i lægret.»
A young man ran, and told Moses [Drawn out], and said, “Eldad and Medad are prophesying in the camp!”
28 Då tok Josva frami, han som hadde vore fylgjesveinen åt Moses alt ifrå ungdomen, og sagde: «Herre Moses, forbyd deim dette!»
Joshua [Salvation Yah] the son of Nun, the servant of Moses [Drawn out], one of his chosen men, answered, “My lord Moses [Drawn out], forbid them!”
29 «Er du åbru for mi skuld?» svara Moses. «Eg vilde at heile Herrens folk kunde tala profetord, og at Herren sende sin Ande yver deim!»
Moses [Drawn out] said to him, “Are you jealous for my sake? I wish that all Adonai’s people were prophets, that Adonai would put his Spirit on them!”
30 Då Moses vel var komen attende til lægret saman med Israels hovdingar,
Moses [Drawn out] went into the camp, he and the elders of Israel [God prevails].
31 so sende Herren ein vind som førde enghønor inn ifrå havet, og støytte deim ned yver lægret og markerne rundt ikring, so vidt som ei dagsleid i firkant. Dei flaug so lågt at dei ikkje var meir enn eit par alner frå marki,
A wind from Adonai went out and brought quails from the sea, and let them fall by the camp, about a day’s journey [approximately 20 mi; 32.19 km] on this side, and a day’s journey [approximately 20 mi; 32.19 km]on the other side, around the camp, and about two cubits [36 in; 91.44 cm] above the surface of the earth.
32 og folket var ute heile den dagen og heile natti og heile den andre dagen og samla deim inn; ingen sanka mindre enn eit tjug tunnor, og dei breidde deim utyver rundt ikring lægret.
The people rose up all that day, and all of that night, and all the next day, and gathered the quails. He who gathered least gathered ten homers; and they spread them all out for themselves around the camp.
33 Medan dei endå åt av kjøtet - det var ikkje ende - loga Herrens vreide upp att, og han sende ein øgjeleg manndaude yver deim.
While the meat was still between their teeth, before it was chewed, Adonai’s anger burned against the people, and Adonai struck the people with a very great plague.
34 Difor kallar dei den staden Kibrot-Hatta’ava; for der vart dei jorda dei som hadde vore so fysne.
The name of that place was called Kibroth Hattaavah, because there they buried the people who lusted.
35 Frå Kibrot-Hatta’ava for folket til Haserot, og der vart dei verande ei tid.
From Kibroth Hattaavah the people traveled to Hazeroth; and they stayed at Hazeroth.
