Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
On one of these days, when Jesus was teaching the people in the Temple Courts and telling the good news, the chief priests and the teachers of the Law, joined by the elders, confronted him,
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
and addressing him, said, “Tell us what authority you have to do these things. Who is it who has given you this authority?”
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
“I, too,” said Jesus in reply, “will ask you one question. Give me an answer to it.
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
It is about John’s baptism – was it of divine or of human origin?”
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
But they began arguing together, “If we say ‘divine,’ he will say ‘Why didn’t you believe him?’
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
But, if we say ‘human,’ the people will all stone us, for they are persuaded that John was a prophet.”
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
So they answered that they did not know its origin.
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
“Then I,” said Jesus, “refuse to tell you what authority I have to do these things.”
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
But Jesus began to tell the people this parable – “A man once planted a vineyard, and then let it out to tenants, and went abroad for a long while.
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
At the proper time he sent a servant to the tenants, so that they could give him a share of the produce of the vineyard. The tenants, however, beat him and sent him away empty-handed.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
The owner afterward sent another servant; but the tenants beat and insulted this man too, and sent him away empty-handed.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
He sent a third; but they wounded this man also, and threw him outside.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
‘What should I do?’ said the owner of the vineyard. ‘I will send my son, who is very dear to me. Perhaps they will respect him.’
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
But, on seeing him, the tenants consulted with one another. ‘Here is the heir!’ they said. ‘Let us kill him, and then the inheritance will become ours.’
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
So they threw him outside the vineyard and killed him. Now what will the owner of the vineyard do to them?
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
He will come and put those tenants to death, and will let the vineyard to others.” “Heaven forbid!” they exclaimed when they heard it.
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
But Jesus looked at them and said, “What then is the meaning of this passage? – ‘The stone which the builders despised has now itself become the cornerstone.’
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Everyone who falls on that stone will be dashed to pieces, while anyone on whom it falls – it will scatter him as dust.”
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
After this the teachers of the Law and the chief priest were eager to lay hands on Jesus then and there, but they were afraid of the people; for they saw that it was at them that he had aimed this parable.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
Having watched their opportunity, they afterward sent some spies, who pretended to be good men, to catch Jesus in the course of conversation, and so enable them to give him up to the Governor’s jurisdiction and authority.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
These spies asked Jesus a question. They said, “Teacher, we know that you are right in what you say and teach, and that you do not take any account of a person’s position, but teach the way of God honestly;
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
are we right in paying tribute to the Emperor or not?”
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
Seeing through their deceitfulness, Jesus said to them,
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
“Show me a coin. Whose head and title are on it?”
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
“The Emperor’s,” they said; and Jesus replied, “Well then, pay to the Emperor what belongs to the Emperor, and to God what belongs to God.”
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
They could not object to this answer before the people; and, in their wonder at his reply, they held their tongues.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
Presently there came up some Sadducees, who maintain that there is no resurrection. Their question was this –
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
“Teacher, Moses laid down for us in his writings that – ‘Should a man’s married brother die, and should he be childless, the man should take the widow as his wife, and raise up a family for his brother.’
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
Well, there were once seven brothers; of whom the eldest, after taking a wife, died childless.
30 So gifte den andre seg med henne,
The second and third brothers both took her as their wife;
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
and so, too, did all seven – dying without children.
32 Til slutt døydde kona og.
The woman herself was the last to die.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
About the woman, then – at the resurrection, whose wife is she to be, all seven brothers having had her as their wife?”
“The men and women of this world,” said Jesus, “marry and are given in marriage; (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
but, for those who are thought worthy to attain to that other world and the resurrection from the dead, there is no marrying or being married, (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
nor indeed can they die again, for they are like angels and, having shared in the resurrection, they are God’s children.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
As to the fact that the dead rise, even Moses indicated that, in the passage about the Bush, when he calls the Lord – ‘The God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob.’
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
Now he is not God of dead people, but of living. For in his sight all are alive.”
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
“Well said, teacher!” exclaimed some of the teachers of the Law,
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
for they did not venture to question him any further.
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
But Jesus said to them, “How is it that people say that the Christ is to be David’s son?
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
For David, in the book of Psalms, says himself – ‘The Lord said to my lord: Sit at my right hand,
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
until I put your enemies as a stool for your feet.’
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
David, then, calls him ‘lord,’ so how is he David’s son?”
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
While all the people were listening, Jesus said to the disciples,
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
“Be on your guard against the teachers of the Law, who delight to walk about in long robes, and like to be greeted in the streets with respect, and to have the best seats in the synagogues, and places of honor at dinner.
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
These are the men who rob widows of their houses, and make a pretense of saying long prayers. Their sentence will be all the heavier.”
