Johannes 11
1 Det var ein som låg sjuk, Lasarus frå Betania, den vesle byen som Maria og Marta, syster hennar, budde i.
Now a man named Lazarus, of Bethany, was lying ill; he belonged to the same village as Mary and her sister Martha.
2 Maria var den som salva Herren med myrrasalve, og turka føterne hans med håret sitt; og det var bror hennar, Lasarus, som låg sjuk.
This Mary, whose brother Lazarus was ill, was the Mary who anointed the Master with perfume, and wiped his feet with her hair.
3 Systerne sende då bod til honom med dei ordi: «Herre, han som du hev so kjær, ligg sjuk!»
The sisters, therefore, sent this message to Jesus – ‘Master, your friend is ill’;
4 Då Jesus høyrde det, sagde han: «Den sotti er’kje nokor helsott, men ho er til Guds æra; Guds son skal få æra av det.»
and, when Jesus heard it, he said, “This illness is not to end in death, but is to redound to the honor of God, in order that the Son of God may be honored through it.”
5 Jesus heldt mykje av Marta og syster hennar og Lasarus.
Jesus loved Martha and her sister, and Lazarus.
6 Då han no høyrde at Lasarus låg sjuk, drygde han endå tvo dagar på den staden han var;
Yet, when he heard of the illness of Lazarus, he still stayed two days in the place where he was.
7 då fyrst sagde han til læresveinarne sine: «Kom, lat oss fara til Judæa att!»
Then, after that, he said to his disciples, “Let us go to Judea again.”
8 «Rabbi, » sagde læresveinarne, «nyst vilde jødarne steina deg, og so fer du dit att!»
“Rabbi,” they replied, “the authorities there were but just now seeking to stone you; and are you going there again?”
9 «Er det’kje tolv timar i dagen?» svara Jesus; «den som gjeng um dagen, snåvar ikkje; for han ser ljoset åt denne verdi;
“Are not there twelve hours in the day?” answered Jesus. “If someone walks about in the daytime, they don’t stumble, because they can see the light of the sun;
10 men den som gjeng um natti, han snåvar, av di han ikkje hev ljoset i seg.»
but, if they walk about at night, they stumble, because they have not the light.”
11 So tala han, og um eit bil segjer han til deim: «Lasarus, venen vår, hev sovna; men no gjeng eg av og vekkjer honom.»
And, when he had said this, he added, “Our friend Lazarus has fallen asleep; but I am going so that I may wake him.”
12 «Herre, hev han sovna, so vert han nok god att, » sagde læresveinarne.
“If he has fallen asleep, Master, he will get well,” said the disciples.
13 Jesus hadde meint at han var slokna; men dei tenkte han tala um vanleg svevn.
But Jesus meant that he was dead; they, however, supposed that he was speaking of natural sleep.
14 Då sagde Jesus reint ut: «Lasarus hev slokna!
Then he said to them plainly, “Lazarus is dead;
15 Og for dykkar skuld er eg glad at eg ikkje var der, so de kann koma til å tru. Men kom, lat oss ganga til honom!»
and I am glad for your sakes that I was not there, so that you may learn to believe in me. But let us go to him.”
16 Tomas - han som me kallar Didymus - sagde då til dei andre læresveinarne: «Lat oss ganga med, so me kann døy med honom!»
At this, Thomas, who was called ‘The Twin,’ said to his fellow disciples, “Let us go too, so that we may die with him.”
17 Då Jesus kom fram, fekk han vita at Lasarus alt hadde lege fire dagar i gravi.
When Jesus reached the place, he found that Lazarus had been four days in the tomb already.
18 Betania låg ikkje langt frå Jerusalem, berre ein fjordung på lag,
Bethany being only about two miles from Jerusalem,
19 og mange jødar var komne til Marta og Maria, og vilde trøysta dei i sorgi yver broren.
a number of the people had come there to comfort Martha and Mary because of their brother’s death.
20 Då no Marta høyrde at Jesus kom, gjekk ho til møtes med honom; men Maria sat heime.
When Martha heard that Jesus was coming, she went to meet him; but Mary sat quietly at home.
21 Då sagde Marta til Jesus: «Herre, hadde du vore her, so hadde ikkje bror min døytt.
“Master,” Martha said to Jesus, “if you had been here, my brother would not have died.
22 Men eg veit kor som er, at alt det du bed Gud um, det vil Gud gjeva deg.»
Even now, I know that God will grant you whatever you ask him.”
23 Jesus segjer til henne: «Bror din skal standa upp att.»
“Your brother will rise to life,” said Jesus.
24 «Eg veit at han skal standa upp att når alle stend upp, på den siste dag, » svara Marta.
“I know that he will,” replied Martha, “in the resurrection at the Last day.”
25 Då sagde Jesus til henne: «Eg er uppstoda og livet! Den som trur på meg, skal liva, um han so døyr,
“I am the resurrection and the life,” said Jesus. “He who believes in me will live, though he die;
and he who lives and believes in me will never die. Do you believe this?” (aiōn g165)
27 «Ja, Herre, » svara ho, «eg hev trutt, og trur, at du er Messias, Guds son, han som skulde koma til verdi.»
“Yes Master,” she answered. “I have learned to believe that you are the Christ, the Son of God, who was to come into the world.”
28 Med so sagt gjekk ho av’stad og kalla på Maria, syster si, og sagde til henne i løynd: «Meisteren er her og spør etter deg.»
After saying this, Martha went and called her sister Mary, and whispered, “The teacher is here, and is asking for you.”
29 Då ho høyrde det, reiste ho seg snøgt og gjekk ut til honom.
As soon as Mary heard that, she got up quickly, and went to meet him.
30 Jesus hadde endå ikkje kome inn i byen; han var endå på den staden der Marta hadde møtt honom.
Jesus had not then come into the village, but was still at the place where Martha had met him.
31 Då jødarne som var heime hjå Maria og trøysta henne, såg at ho brått reiste seg og gjekk ut, fylgde dei etter henne; dei tenkte ho gjekk ut til gravi og vilde gråta der.
So the people, who were in the house with Mary, comforting her, when they saw her get up quickly and go out, followed her, thinking that she was going to the tomb to weep there.
32 Som no Maria kom dit som Jesus var og fekk sjå honom, kasta ho seg ned for føterne hans og sagde: «Herre, hadde du vore her, so hadde ikkje bror min døytt.»
When Mary came where Jesus was and saw him, she threw herself at his feet. “Master,” she exclaimed, “if you had been here, my brother would not have died!”
33 Då Jesus såg at ho gret, og at jødarne som hadde fylgt henne gret, vart han harm i hugen og øste seg upp og sagde:
When Jesus saw her weeping, and the people who had come with her weeping also, he groaned deeply, and was greatly distressed.
34 «Kvar hev de lagt honom?» - «Kom og sjå, Herre!» svara dei.
“Where have you buried him?” he asked. “Come and see, Master,” they answered.
35 Jesus gret.
Jesus burst into tears.
36 Då sagde jødarne: «Sjå kor kjær han hadde honom!»
“How he must have loved him!” the people exclaimed;
37 Og sume av deim sagde: «Kunde ikkje han som opna augo på den blinde, ha gjort det so at denne mannen ikkje hadde døytt?»
but some of them said, “Could not this man, who gave sight to the blind man, have also prevented Lazarus from dying?”
38 Då vart Jesus på nytt harm inni seg og gjekk burt til gravi; det var ein heller, og det låg ein stein attfyre.
Again groaning inwardly, Jesus came to the tomb. It was a cave, and a stone lay against the mouth of it.
39 «Tak steinen ifrå!» segjer Jesus. Då segjer Marta, syster åt den avlidne: «Herre, det tevjar alt av honom, for han hev lege der på fjorde dagen!»
“Move the stone away,” said Jesus. “Master,” said Martha, the sister of the dead man, “by this time the smell must be offensive, for this is the fourth day since his death.”
40 Jesus segjer til henne: «Sagde eg deg ikkje at dersom du trur, skal du få sjå Guds herlegdom!»
“Didn’t I tell you,” replied Jesus, “that, if you would believe in me, you should see the glory of God?”
41 So tok dei steinen ifrå. Og Jesus lyfte augo mot himmelen og sagde: «Fader! eg takkar deg for di du hev høyrt meg!
So they moved the stone away; and Jesus, with uplifted eyes, said, “Father, I thank you that you have heard my prayer;
42 Eg visste nok at du alltid høyrer meg; men for folket skuld som stend her kringum, segjer eg dette, so dei skal tru at det er du som hev sendt meg.»
I know that you always hear me; but I say this for the sake of the people standing near, so that they may believe that you has sent me as your messenger.”
43 Då han det hadde sagt, ropa han med høg røyst: «Lasarus, kom ut!»
Then, after saying this, Jesus called in a loud voice, “Lazarus! Come out!”
44 Ut kom den daude, med føterne og henderne sveipte i lindar, og med ein sveiteduk bunden kring andlitet. «Løys honom, so han fær ganga!» sagde Jesus til deim.
The dead man came out, wrapped hand and foot in a winding-sheet; his face, too, had been wrapped in a cloth. “Set him free,” said Jesus, “and let him go.”
45 Mange av jødarne, alle dei som var komne til Maria og hadde set det han gjorde, trudde då på honom.
In consequence of this, many of the people, who had come to visit Mary and had seen what Jesus did, put their faith in him.
46 Nokre av deim gjekk til farisæarane og sagde deim kva Jesus hadde gjort.
Some of them, however, went to the Pharisees, and told them what he had done.
47 Då kalla øvsteprestarne og farisæarane det Høge Rådet i hop til eit møte og sagde: «Kva skal me gjera? Denne mannen gjer mange teikn!
The chief priests and the Pharisees called a meeting of the High Council, and said, “What are we to do, now that this man is giving so many signs?
48 Let me honom få halda på soleis, kjem alle til å tru på honom, og då kjem romarane og tek både landet og folket vårt.»
If we allow him to continue as we are doing, everyone will believe in him; and the Romans will come and will take from us both our Temple and our nation.”
49 Og ein av deim, Kajafas - han var øvsteprest det året - sagde til deim:
One of them, however, Caiaphas, who was high priest that year, said to them,
50 «De veit ingen ting! Ikkje heller tenkjer de på at det er til bate for dykk at ein mann døyr for landslyden, so ikkje heile folket gjeng til grunns.»
“You are utterly mistaken. You do not consider that it is better for you that one person should die for the people, rather than the whole nation should be destroyed.”
51 Det sagde han ikkje av seg sjølv, men av di han var øvsteprest det året, var ordi hans ein spådom um at Jesus skulde døy for folket,
Now he did not say this of his own accord; but, as high priest that year, he prophesied that Jesus was to die for the nation –
52 og ikkje berre for folket, men at han og skulde samla i hop til eitt Guds born som er spreidde ikring.
And not for the nation only, but also that he might unite in one body the children of God now scattered far and wide.
53 Frå den dagen lagde dei upp råd um å drepa honom.
So from that day they plotted to put Jesus to death.
54 Difor gjekk ikkje Jesus lenger fritt ikring millom jødarne, men for derifrå til dei bygderne som ligg tett med øydemarki, til ein by som heiter Efraim; der heldt han til eit bil med læresveinarne sine.
In consequence of this, Jesus did not go about publicly among the people any more, but left and went into the country bordering on the wilderness, to a town called Ephraim, where he stayed with his disciples.
55 No leid det nær til påskehelgi åt jødarne, og mange for frå bygderne upp til Jerusalem fyre påske og skulde helga seg.
But the Jewish Festival of the Passover was near; and many people had gone up from the country to Jerusalem, for their purification, before the Festival began.
56 Då leita dei etter Jesus, og sagde seg imillom med dei stod i templet: «Kva tenkjer de? Kjem han slett ikkje til høgtidi?»
So they looked for Jesus there, and said to one another, as they stood in the Temple Courts, “What do you think? Do you think he will come to the Festival?”
57 Men øvsteprestarne og farisæarane hadde gjeve påbod um at dersom nokon fekk vita kvar han var, skulde han segja frå, so dei kunde gripa honom.
The chief priests and the Pharisees had already issued orders that, if anyone learned where Jesus was, he should give information, so that they might arrest him.
