Jobs 4
1 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
Then responded Eliphaz the Temanite, and said: —
2 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
If one attempt a word unto thee, wilt thou be impatient? But, to restrain speech, who, can endure?
3 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
Lo! thou hast admonished many, and, slack hands, hast thou been wont to uphold:
4 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
Him that was stumbling, have thy words raised up, and, sinking knees, hast thou strengthened.
5 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
But, now, it cometh upon thee, and thou despairest, It smiteth even thee, and thou art dismayed.
6 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
Is not, thy reverence, thy confidence? And is not, thy hope, the very integrity of thy ways?
7 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
Remember, I pray thee, who, being innocent, hath perished, or when, the upright, have been cut off.
8 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
So far as I have seen, They who plow for iniquity and sow misery, reap the same:
9 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
By the blast of GOD, they perish, And, by the breath of his nostrils, are they consumed:
10 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
[Notwithstanding] the roaring of the lion, and the noise of the howling lion, yet, the teeth of the fierce lions, are broken:
11 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
The strong lion perishing for lack of prey, Even the whelps of the lioness, are scattered.
12 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
But, unto me, something was brought by stealth, —and mine ear caught a whispering of the same:
13 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
When there were thoughts, from visions of the night, —When deep sleep falleth upon men,
14 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
Dread, came upon me, and trembling, The multitude of my bones, it put in dread:
15 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
Then, a spirit, over my face, floated along, The hair of my flesh bristled-up:
16 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
It stood still, but I could not distinguish its appearance, I looked, but there was no form before mine eyes, —A whispering voice, I heard: —
17 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
Shall, mortal man, be more just than GOD? Or a man be more pure than, his Maker?
18 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
Lo! in his own servants, he trusteth not, and, his own messengers, he chargeth with error:
19 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
How much more the dwellers in houses of clay, which, in the dust, have their foundation, which are crushed sooner than a moth:
20 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
Betwixt morning and evening, are they broken in pieces, With none to save, they utterly perish:
21 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
Is not their tent-rope within them, torn away? They die, disrobed of wisdom!
