Jobs 3

1 Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.

After this, Job opened his mouth and cursed his day.

2 Job tok til ords og sagde:

And Job answered and said,

3 «Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»

Let the day perish in which I was born, and the night that said, There is a man child conceived.

4 Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!

That day — let it be darkness, let not God care for it from above, neither let light shine upon it:

5 Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma

Let darkness and the shadow of death claim it; let clouds dwell upon it; let darkeners of the day terrify it.

6 og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!

That night — let gloom seize upon it; let it not rejoice among the days of the year; let it not come into the number of the months.

7 Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;

Behold, let that night be barren; let no joyful sound come therein;

8 Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,

Let them curse it that curse the day, who are ready to rouse Leviathan;

9 Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -

Let the stars of its twilight be dark; let it wait for light, and have none, neither let it see the eyelids of the dawn:

10 av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.

Because it shut not up the doors of the womb that bore me, and hid not trouble from mine eyes.

11 Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?

Wherefore did I not die from the womb, — come forth from the belly and expire?

12 Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?

Why did the knees meet me? and wherefore the breasts, that I should suck?

13 So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred

For now should I have lain down and been quiet; I should have slept: then had I been at rest,

14 hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,

With kings and counsellors of the earth, who build desolate places for themselves,

15 hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;

Or with princes who had gold, who filled their houses with silver;

16 ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.

Or as a hidden untimely birth I had not been; as infants that have not seen the light.

17 Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;

There the wicked cease from troubling; and there the wearied are at rest.

18 og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.

The prisoners together are at ease; they hear not the voice of the taskmaster.

19 Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.

The small and great are there, and the bondman freed from his master.

20 Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,

Wherefore is light given to him that is in trouble, and life to those bitter of soul,

21 som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,

Who long for death, and it [cometh] not, and dig for it more than for hidden treasures;

22 som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -

Who rejoice even exultingly and are glad when they find the grave? —

23 til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?

To the man whose way is hidden, and whom God hath hedged in?

24 Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.

For my sighing cometh before my bread, and my groanings are poured out like the waters.

25 Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.

For I feared a fear, and it hath come upon me, and that which I dreaded hath come to me.

26 Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»

I was not in safety, neither had I quietness, neither was I at rest, and trouble came.