Apostlenes-gjerninge 27
1 Då det no var avgjort at me skulde sigla av stad til Italia, gav dei både Paulus og nokre andre fangar yver til ein hovudsmann med namnet Julius ved den keisarlege herflokken.
And when it was determined that we should sail into Italy, they delivered Paul and certain other prisoners unto one named Julius, a centurion of Augustus' band.
2 Me gjekk då um bord på eit skip frå Adramyttium, som skulde sigla frammed Asialandet, og so lagde me ut; Aristarkus, ein makedonar frå Tessalonika, var med oss.
And entering into a ship of Adramyttium, we launched, meaning to sail by the coasts of Asia; one Aristarchus, a Macedonian of Thessalonica, being with us.
3 Og den andre dagen for me inn til Sidon, og Julius, som var menneskjekjærleg mot Paulus, let honom få ganga til venerne sine og njota godt av deira omsut.
And the next day we touched at Sidon. And Julius courteously entreated Paul, and gave him liberty to go unto his friends to refresh himself.
4 Derifrå for me ut og siglde inn under Kypern, av di det var motvind.
And when we had launched from thence, we sailed under Cyprus, because the winds were contrary.
5 Og då me hadde siglt yver havet ved Kilikia og Pamfylia, kom me til Myra i Lykia.
And when we had sailed over the sea of Cilicia and Pamphylia, we came to Myra, a city of Lycia.
6 Der fann hovudsmannen eit skip frå Aleksandria, som skulde til Italia, og han sette oss um bord i det.
And there the centurion found a ship of Alexandria sailing into Italy; and he put us therein.
7 I mange dagar gjekk det no seint med siglingi, og det var med naud me vann fram imot Knidus; då vinden var imot, heldt me inn under Kreta ved Salmone,
And when we had sailed slowly many days, and scarce were come over against Cnidus, the wind not suffering us, we sailed under Crete, over against Salmone;
8 og det var med naud me vann framum der og kom til ein stad som vert kalla Godhamn, nær ved ein by Lasæa.
And, hardly passing it, came unto a place which is called The fair havens; nigh whereunto was the city of Lasea.
9 Då lang tid var lidi, og det alt var fårleg å ferdast på sjøen, etter som jamvel fastetidi var ute, vara Paulus deim og sagde:
Now when much time was spent, and when sailing was now dangerous, because the fast was now already past, Paul admonished them,
10 «Menner, eg ser at sjøferdi vil vera eit våverk og til stor skade ikkje berre farm og skip, men og for vårt eige liv.»
And said unto them, Sirs, I perceive that this voyage will be with hurt and much damage, not only of the lading and ship, but also of our lives.
11 Men hovudsmannen hadde betre tru til styrmannen og skiperen enn til det som Paulus sagde.
Nevertheless the centurion believed the master and the owner of the ship, more than those things which were spoken by Paul.
12 Og då hamni var ulagleg til vinterlægje, tok dei fleste den rådi å leggja ut ogso derifrå, um dei skulde kunna vinna fram og taka vinterlægje i Føniks, ei hamn på Kreta, som vender mot sudvest og nordvest.
And because the haven was not commodious to winter in, the more part advised to depart thence also, if by any means they might attain to Phenice, and there to winter; which is an haven of Crete, and lieth toward the south west and north west.
13 Då det no bles ein linn sunnanvind, tenkte dei at dei kunde fullføra si rådgjerd. Dei letta då og heldt tett frammed Kreta.
And when the south wind blew softly, supposing that they had obtained their purpose, loosing thence, they sailed close by Crete.
14 Men ikkje lenge etter kom det ein kvervelstorm som vert kalla eurakylon, og kasta seg mot øyi;
But not long after there arose against it a tempestuous wind, called Euroclydon.
15 då skipet kom på rek og ikkje kunde halda seg upp mot vinden, gav me det upp og let oss driva.
And when the ship was caught, and could not bear up into the wind, we let her drive.
16 Me gjekk då inn under ei liti øy, som vert kalla Klauda, og det var med naud me fekk berga inn båten;
And running under a certain island which is called Clauda, we had much work to come by the boat:
17 då dei hadde fenge honom inn, tok dei til naudhjelp og surra skipet med tog. Og då dei var rædde for å driva ned på Syrten, strika dei seglet og dreiv på den måten.
Which when they had taken up, they used helps, undergirding the ship; and, fearing lest they should fall into the quicksands, strake sail, and so were driven.
18 Då me leid mykje vondt av veret, kasta dei den andre dagen farmen yver bord,
And we being exceedingly tossed with a tempest, the next day they lightened the ship;
19 og tridje dagen kasta me ut skipsreidskapen med eigne hender.
And the third day we cast out with our own hands the tackling of the ship.
20 Sidan korkje sol eller stjernor synte seg på fleire dagar, og veret stod stridt på, var det no reint ute med all von um å verta berga.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then taken away.
21 Og då dei ikkje hadde fenge mat på lenge, steig Paulus fram midt imillom deim og sagde: «Menner, de skulde ha fylgt mi råd og ikkje fare frå Kreta og so sloppe for dette våverket og denne skaden.
But after long abstinence Paul stood forth in the midst of them, and said, Sirs, ye should have hearkened unto me, and not have loosed from Crete, and to have gained this harm and loss.
22 Og no manar eg dykk til å vera ved godt mod; for ikkje ei sjæl av dykk skal forgangast, men berre skipet.
And now I exhort you to be of good cheer: for there shall be no loss of any man's life among you, but of the ship.
23 For i natt stod det framfyre meg ein engel frå den Gud som eg tilhøyrer, og som eg tener, og han sagde:
For there stood by me this night the angel of YHWH, whose I am, and whom I serve,
24 «Ver ikkje rædd, Paulus! du skal stella deg fram for keisaren; og sjå, Gud hev gjeve deg alle deim som siglar med deg.»
Saying, Fear not, Paul; thou must be brought before Caesar: and, lo, YHWH hath given thee all them that sail with thee.
25 Difor, menner, ver ved godt mod, for eg lit på Gud, at det skal verta so som det er sagt meg.
Wherefore, sirs, be of good cheer: for I believe YHWH, that it shall be even as it was told me.
26 Men på ei øy skal me stranda.»
Howbeit we must be cast upon a certain island.
27 Då den fjortande natti kom, og me dreiv ikring i Adriatarhavet, merka sjøfolki ved midnatt at det bar nær til land.
But when the fourteenth night was come, as we were driven up and down in Adria, about midnight the shipmen deemed that they drew near to some country;
28 Og då dei lodda, fann dei tjuge famnar. Men då dei var komne ei lite stykke derifrå og lodda på nytt, fann dei femtan famnar.
And sounded, and found it twenty fathoms: and when they had gone a little further, they sounded again, and found it fifteen fathoms.
29 Og då dei var rædde for at dei skulde støyta på skjer nokon stad, kasta dei fire anker frå bakstamnen; og dei stunda på at det måtte verta dag.
Then fearing lest we should have fallen upon rocks, they cast four anchors out of the stern, and wished for the day.
30 Men sjømennerne freista å røma burt frå skipet og sette båten på sjøen og lest vilja føra anker ut frå framstamnen;
And as the shipmen were about to flee out of the ship, when they had let down the boat into the sea, under colour as though they would have cast anchors out of the foreship,
31 då sagde Paulus til hovudsmannen og hermennerne: «Dersom ikkje desse der vert verande um bord på skipet, so kann de ikkje verta berga.»
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
32 Då hogg hermennerne togi til båten av, og slepte honom ned.
Then the soldiers cut off the ropes of the boat, and let her fall off.
33 Då det so leid mot dag, bad Paulus alle å taka føda, og han sagde: «I dag er det den fjortande dagen som de ventar fastande, og ikkje fær dykk mat.
And while the day was coming on, Paul besought them all to take meat, saying, This day is the fourteenth day that ye have tarried and continued fasting, having taken nothing.
34 Difor bed eg dykk å taka føda; dette høyrer med til dykkar berging; for det skal ikkje forkomast eit hår av hovudet på nokon av dykk.»
Wherefore I pray you to take some meat: for this is for your health: for there shall not an hair fall from the head of any of you.
35 Då han hadde sagt dette, tok han eit brød og takka Gud for augo på alle, og han braut det og tok til å eta.
And when he had thus spoken, he took bread, and gave thanks to YHWH in presence of them all: and when he had broken it, he began to eat.
36 Då vart dei alle ved godt mod og tok føda, dei og.
Then were they all of good cheer, and they also took some meat.
37 Me var i det heile tvo hundrad og seks og sytti sjæler um bord på skipet.
And we were in all in the ship two hundred threescore and sixteen souls.
38 Og då dei hadde ete seg mette, letta dei skipet med å kasta matvarorne i sjøen.
And when they had eaten enough, they lightened the ship, and cast out the wheat into the sea.
39 Då det no vart dag, kjende dei ikkje landet, men dei vart vare ei vik som hadde ei flat strand; der vilde dei setja skipet på land, um det var mogelegt.
And when it was day, they knew not the land: but they discovered a certain creek with a shore, into the which they were minded, if it were possible, to thrust in the ship.
40 Og dei slepte ankeri og let deim etter i havet, medan dei og løyste togi som dei hadde bunde styri med, og då dei hadde vunde seglet upp for vinden, heldt dei inn imot strandi.
And when they had taken up the anchors, they committed themselves unto the sea, and loosed the rudder bands, and hoised up the mainsail to the wind, and made toward shore.
41 Men dei dreiv inn på ein grunne med djup sjø på båe sidor, og skipet støytte på; og framstamnen, som sette seg fast, vart standande urørleg, men bakstamnen vart sundslegen av det sterke bårebrotet.
And falling into a place where two seas met, they ran the ship aground; and the forepart stuck fast, and remained unmoveable, but the hinder part was broken with the violence of the waves.
42 No vilde hermennerne drepa fangarne, so ingen skulde symja burt og røma.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.
43 Men hovudsmannen, som vilde berga Paulus, hindra deim i denne rådi og gav det påbodet at dei som kunde symja, fyrst skulde kasta seg ut og koma i land,
But the centurion, willing to save Paul, kept them from their purpose; and commanded that they which could swim should cast themselves first into the sea, and get to land:
44 og so dei andre, sume på bordstubbar, andre på stykke av skipet. Og soleis hende det seg at alle vart berga i land.
And the rest, some on boards, and some on broken pieces of the ship. And so it came to pass, that they escaped all safe to land.
